Det var som om Island ble kastet tilbake i tid sist uke, tilbake til finanskrisens kaos og raseri. Panama-papirene slo ned som en bombe og på et blunk var rasende islendinger tilbake utenfor Alltinget. I 2008 var det kasserollerevolusjonen som styrtet statsminister Geir Haarde. Nå var det bananer og osteyoghurten skyr, islendingenes favorittvåpen i krisetider, som til slutt fikk statsminister Sigmundur David Gunnlaugsson til å innse at han måtte gå.
Panama-avsløringene viser at Gunnlaugsson og kona eide et skatteparadisselskap med store krav mot de islandske bankene som kollapset i finanskrisen. Gunnlaugsson meldte ikke fra om det da han ble valgt inn i parlamentet, heller ikke da han ble statsminister. Panama-papirene plasserte den islandske statsministeren i selskap med Assad og Putin. Om vi godtar dette er vi en bananrepublikk, slo den tidligere rødgrønne finansministeren Steingrimur Sigfusson raskt fast overfor The Guardian. Islendingene godtok det ikke. De mener Gunnlaugsson har ført dem bak lyset på mer enn én måte. Da han vant valget i 2013 var det på løfter om at han skulle sette Island først. Regjeringen skulle avslutte forhandlingene om medlemskap i EU og prioritere islendingers behov framfor utenlandske interesser, etter mange år med krise. Det lyder hult nå.
Den rasende reaksjonen på Island den siste uka oppleves som en forlengelse av finanskrisen i 2008. Island er blant landene som fikk kjenne det aller hardest. Landets tre banker kollapset, regjeringen ble kastet og ingen var uberørt på den lille øya. Arbeidsledighet var et ukjent begrep før, nå gikk bedrifter konkurs, lønnskutt og permisjoner ble normalt, og boliglånene som i hovedregel var tatt opp i utenlandsk valuta, skjøt i været i takt med at den islandske krona stupte. Men det som vekket mest raseri var avsløringene om hvordan en finansnæring ute av kontroll hadde banet vei for svindel, løgner og kriminalitet.
:quality(70):focal(1595x895:1605x905)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/CAKVTHSVEAF6F2BZJSOO4NFHOQ.jpg)
FOTO: NTB scanpix
«Helvitis fokking fokk». Bildet av mannen med den litt for stramme frakken, et ansiktsuttrykk det ikke går an å feiltolke og den enkle plakaten med de tre ordene ble omfavnet som en svært presis oppsummering av hva islendingene følte i 2008. Nå sirkulerer bildet på nytt og plakatene er tatt fram igjen. Enda en gang strever islendingene med å forstå hva som skjer. Men de gjør mer enn å banne.
Ingen har tatt et så grundig oppgjør med finanskrisen som Island. Siden 2009 har spesialetterforsker Olafur Hauksson jaktet på dem som er skyld i landets kollaps. Da jeg intervjuet ham i 2013 sa han at ingen kunne drømme om at det skulle bli så mange saker. Hauksson hadde planlagt å bli ferdig til 2014, men jobben pågår ennå. I mellomtiden er stadig flere blitt dømt, bøtelagt og fengslet for sitt ansvar i krasjet. Lista inkluderer blant annet den tidligere statsministeren Geir Haarde og alle toppsjefene i de tre bankene Landsbanki, Glitnir og Kaupthing. Rettsoppgjørene og åpenheten om hva som hadde skjedd har vært en helt nødvendig prosess for at Island skulle komme seg videre etter sammenbruddet, sa Hauksson i 2013. Dagens krise viser at forbindelsene mellom finans og politikk fortsatt ikke tåler dagslys.
I valget rett etter krasjet stemte islendingene fram den mest venstreradikale og feministiske regjeringen i landets historie. Men etter fire år med mye internt politisk bråk og misnøye, kom de konservative partiene som hadde makten under finanskrisen, tilbake til makten. Nå tviholder de på den.
Så langt er det bare statsminister Gunnlaugsson som er byttet ut i regjeringen. Selv om også finansminister Bjarni Benediktsson og innenriksminister Ólöf Nordal nevnes i Panama-papirene. Gunnlaugsson er heller ikke kastet ut av politikken, han fortsetter som partileder i Fremskrittspartiet (tilsvarende norske Senterpartiet) som fortsetter i regjering med koalisjonspartneren det konservative Selvstendighetspartiet, som finansminister Benediktsson er leder for. Den nye statsministeren er dessuten nestleder i Fremskrittspartiet. Første dag i jobben lovte Sigurdur Ingi Johansson at det ikke blir noen forandringer med ham som statsminister.
Det virker som regjeringen har dratt igjen gardinene på forhandlingsrommene og nekter å kikke ut på hva som foregår utenfor. Det er daglig protester utenfor Alltinget og de samler flere mennesker enn under finanskrisen.
– Situasjonen er absurd, desperat og klønete. Det som skjer, er galskap, konkluderer den islandske statsviteren og professoren Eirikur Bergmann overfor NTB.
Galskapen skyldes trolig at regjeringspartiene i stedet for å se ut på gata, har sett seg blinde på meningsmålingene. Folket krever nyvalg nå, men det vil etter alt å dømme være regjeringens død. Og det ferske Piratpartiets sikre seier. Protestpartiet er nå større enn begge regjeringspartiene til sammen. Tilliten til de etablerte partiene på Island er tynnslitt, de tåler ikke en ny, langvarig krise.