av Karl Eldar Evang psykologspesialist og talsmann for Foreningen av tolvte januar
Norske myndigheter har iverksatt forskrifter for helsehjelp til papirløse mennesker, som er så strenge at det med nødvendighet stadig vil oppstå uverdige situasjoner, utrygghet, sykdom, smerter og i verste fall kroniske skader eller dødsfall. Grunnprinsippet er at man som papirløs bare har rettigheter til øyeblikkelig hjelp. Man har ikke fastlege. Psykiatrisk syke får kun hjelp om de er akutt suicidale, eller til fare for andre.
Nrk hadde for en tid tilbake et innslag om Abdul på 8 år med en alvorlig medfødt tilstand i urinblæren, han skulle ut fra medisinske kriterier blitt operert på Rikshospitalet før han fylte 7 år. Fordi foreldrene fikk avslag på asylsøknaden har det nå gått to år uten operasjon. Abdul lever med stadig større smerter, og skadene hans kan ifølge artikkelen påNrk.nobli mer omfattende. Legene viser til at han ikke kan opereres fordi han kan komme til å bli sendt ut hvert øyeblikk. Dette på tross av at alle barn etter forskriftene skal ha rett til helsehjelp i Norge. Den harde linjen fra regjeringen fører ofte til at helsepersonell blir usikre og tilbakeholdne med helsehjelp også der det er rettigheter.
En papirløs pasient har alvorlige psykiske traumer etter at militsen i landet hun flyktet fra drepte flere familiemedlemmer. Hun faller ofte ut i timene, og må spørre meg om hva vi snakker om. Hun reagerer på lyder i huset, blir stiv i blikket og begynner å skjelve ukontrollert i kroppen . Hun sier det høres ut som skudd i nærheten. Hun er heldig, som får tilbud av frivillige, hun har vært i Norge i syv år uten å motta noen helsehjelp overhodet fra det offentlige. Dette er mer regel enn unntak.
I går ble jeg kontaktet omkring en papirløs flyktning som trenger rullestol, men som ikke får det gjennom det offentlige, i dag ble jeg kontaktet av en flyktning som har fått akutt hjelp på grunn av store tannsmerter, men som nå trues med inkasso på grunn av regningen. Han makter ikke å betale, da han jo ikke har noen inntekt.
Justisdepartementet har overtatt helt for Helse og omsorgsdepartementet når det gjelder papirløses helse, og vi har utelukkende fått innvandringsregulering , ikke adekvat helsehjelp for denne spesielt sårbare gruppen mennesker. Fagmyndighetene, Helsedirektoratet og Helsetilsynet har uttalt seg meget kritisk om forskriftene i høringsuttalelser, og Helsedirektøren har tilrådd at både forebyggende og kurativ i primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste skal være tilgjengelige for asylsøkere med avslag.
Forskriftene til regjeringen er bygget opp rundt den innvandringspolitiske forutsetningen at alle som får avslag på asylsøknadene sine skal reise ut etter kort tid, d.v.s. tre uker. Samtidig vet alle at dette ikke alltid skjer. Mange reiser etter avslag, men noen blir, noen er ureturnerbare, noen er satt ut av sykdom, noen har komplikasjoner i sakene sine, noen vil ikke dra. Noen blir her i måneder, noen over år, og noen i årevis. Voksne og barn.
Disse som er her over tid blir, som resten av befolkningen også syke, eller de er kanskje syke allerede av krig, tortur og flukt. Men tilbudet, eller mangelen på tilbud, er lagt opp som om alle returnerer innenfor tre uker.
Legeforeningen er blant de skarpeste kritikerne av dagens situasjon når det gjelder helsehjelp til papirløse. Legene vet av erfaring hvordan dette faktisk slår ut i praksis.
Legeforeningen vedtok i mars:
"Rett til helsetjenester må springe ut fra individets medisinske behov, våre internasjonale forpliktelser og ikke innvandringsregulerende hensyn."
Professor Henriette Sinding Aasen ved Universitetet i Bergen sier det slik: "Etter vår oppfatning er endringen av pasient- og brukerrettighetsloven problematisk i lys av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som vi har forpliktet oss til. Vi snakker om rett til helsehjelp for en sårbar gruppe."
Min erfaring som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse migranter gjennom tre år er at det er et stort og udekket behov for helsetjenester. Ikke minst er behovet stort når det gjelder psykiske vansker, som PTSD , angst og depresjon. Vi som engasjerer oss når det gjelder rettigheter for asylsøkere, får med jevne mellomrom desperate telefoner fra helsepersonell om medisinsk uforsvarlige situasjoner som har oppstått rundt asylsøkere med avslag.
Jeg mener at myndighetene i et ansvarlig valg om hvilke helsetilbud de papirløse skal ha, må gi prioritet til humanitære prinsipper og til medisinsk-faglige overveielser. Fagmyndighetene, dvs Helsetilsynet og Helsedirektoratet, videre fagfolkenes organisasjoner, Legeforeningen og Psykologforeningen må få innflytelse. Sykdom skal behandles, og traumatiserte skal hjelpes uavhengig av status.
Ivaretagelsen av folkehelsen må veie tungt . Når vi har en hel gruppe av mer eller mindre rettighetsløse mennesker i samfunnet, som ikke tør å gå til lege, eller som ikke tør å ta sine barn til sykehus, da kan det få alvorlige følger for den enkelte papirløse, men det kan også påvirke folkehelsen. Eksempelvis kan smittsomme sykdommer bli vanskeligere å fange opp og holde kontroll på. I Norge har vi ingen registrering av selvmord på asylmottakene. Også når det gjelder dette alvorlige problemet er tilgangen til grunnleggende helsetjenester og spesialisthelsetjenester for asylsøkere med avslag helt nødvendig. Det kan være for seint når krisen har blitt total.
Jeg ber om at helseminister Jonas Gahr-Støre og hans stab lytter til de erfaringer som er gjort ved Helsesenter for papirløse migranter gjennom tre års drift, videre lytter til Helsedirektoratet, Legeforeningen og Psykologforeningen, og deretter tar ansvaret for å bygge opp en adekvat og tilgjengelig helsehjelp også til de papirløse pasientene.