Å vente på legetime er en slitsom prøvelse for alle. Men som regel hører du ikke noe klaging fra dine medpasienter der du sitter mellom sjokoladeautomater og stumme TV-apparater. Folk har forståelse for at de må vente på å få komme inn. Helsepersonalet er flinke til å organisere køen slik at de som virkelig har behov for akutt hjelp, slipper å vente. Systemet fungerer tilsynelatende som det skal. Men det er noen du ikke ser.
Et voksende antall mennesker har nemlig kjøpt seg fri fra å sitte der i neonlyset og vente på tur. De har tegnet helseforsikring og kan gå rett forbi køen enten de trenger akutthjelp, røntgen, MR eller for den saks skyld, en operasjon. Helsetjenester har nemlig en underlig tendens til å bli best for dem som har mest ressurser fra før. Jonathan Tudor Hart formulerte i det renommerte legetidsskriftet «The Lancet», for over 30 år siden denne loven som har fått navnet «the inverse care law». Kort oppsummert: Gode helsetjenester som tilbys i et kommersielt marked tilfaller ikke i hovedsak de som har størst behov, men de som har best råd. Helsetjenester som fordeles utenfor markedskreftene treffer bedre.
De som har dårligst råd blir underbehandlet. De som har best råd, blir overbehandlet. Også her hos oss. Overbehandling stjeler i seg selv ressurser fra dem som trenger det mest.
Jo flere av naboene dine som installerer innbruddsalarm, jo større sannsynlighet for at du får innbrudd i ditt hus. Tyvene går forbi alarmen og knuser heller ditt vindu. Når noen får mer sikkerhet får andre mindre. Alarmselgere vet dette og spiller på den frykten når de selger produktet sitt. Du ender med å velge mellom å leve med den økte risikoen, eller selv å måtte betale for alarm.
Helsekøer med folk som har krav på behandling er selvsagt svært bra for økonomien til dem som driver med salg av private helsetjenester delfinansiert over skatteseddelen.
Helt uten forskjeller blir vi aldri. I et fritt land må folk få lov til å bruke sine egne penger på å kjøpe seg bedre helse. Problemet oppstår hvis du gjennom dette også utløser ekstra midler fra fellesskapets pengeskrin. Da ender utrolig nok de som ikke kjøper private helsetjenester opp med å subsidiere dem som gjør det. Det er jo ikke særlig elegant. Det kan skje ved at bedriftene som kjøper helseforsikring til sine ansatte får skattefradrag for dem, og det kan skje ved ulike refusjonsordninger. Slik undergraves tilliten til at helsevesenet er likt for alle. En tillit vi åpenbart skal ta godt vare på. Det viktigste spørsmålet er kanskje likevel, hva slags samfunn vil vi ha? Et der de som har mest behov for helsetjenester, får det. Eller et der de med mest penger, får det? De som selger helseforsikringer hevder at de gir oss i pose og sekk. Det blir mer helse og kortere køer.
Men hvis det faktisk var slik at helseforsikringer gir oss som samfunn mer helse både totalt og per krone, uten at det fører til overbehandling, køsniking eller andre ulemper, så kan man jo spørre seg: Hvorfor kjøper ikke bare finansministeren fem millioner slike forsikringsavtaler på vegne av hver eneste nordmann, slik at vi alle kan nyte godt av fordelene?