Innlegget er skrevet i samarbeid med Lene Haug, nestleder i Helsepartiet
I Dagsavisen 19. mai skriver Asbjørn Wahl at han synes vi har «utviklet en aldeles utmerket helsepolitikk», dog med et par unntak, dette krever et svar.
Helsepartiet holdt nylig sitt første landsmøte og har nå også vedtatt vårt stortingsvalgprogram. På drøye tre måneder har vi gått fra 30 til 1.000 medlemmer. Fra partiet ble registrert i januar, har vi vedtatt to programmer, etablert 19 fylkeslag og levert inn valglister i 18 fylker.
Wahl kaller Helsepartiet et sektorparti, de fleste partier har startet opp som nettopp sektorpartier eller ensakspartier. Wahls påstand om at det knapt finnes eksempler på sektorpartier som har hatt suksess er upresis. Miljøpartiet må sies å ha hatt en viss suksess. Anders Langes parti er et annet eksempel som i dag sitter i regjering, og mange vil mene at Senterpartiet og KrF må kunne sees på som ganske sekteriske særinteressepartier. Helsepartiet har en bredere profil enn flere av disse. Liv og helse er helt grunnleggende for enhver livsutfoldelse, for hver og en av oss.
Helse er ikke en sak, helse er selve grunnmuren. Selv før vi blir født er vi avhengige av gode helsetjenester. Helsepolitikken griper inn i alle samfunnsområder fra skole og veier, til kultur og miljø. Helsebarometeret for 2017 viser også at helse er den viktigste saken og at folket ønsker en høyere prioritering av helsesektoren.
At Helsepartiet vil prioritere liv og helse høyere, og bruke større andel av BNP på helse, bekymrer naturlig nok ikke Wahl. Men han stusser over at vi har programfestet fortsatt medlemskap i NATO og EØS. Helsepartiet har foreløpig ikke utviklet noen egen utenrikspolitikk, men støtter opp om de linjene det er bred konsensus om i de fleste partier. Det er naturlig. Han kritiserer at vi vil ta i bruk private krefter for å levere gode helsetjenester til befolkningen, og at vi derfor ikke kan kalle oss blokkuavhengige. Det er helt feil. Wahl selv er derimot ikke blokkuavhengig, og dersom vi hadde sagt nei til private aktører ville ikke vi vært det heller. Da hadde vi vært på den tradisjonelle venstresiden. Debatten om hvorvidt helsetjenestene skal leveres av offentlige eller private aktører er absurd. Grunnsteinene i norsk helsevesen består av private aktører – nemlig fastlegene. Fysioterapeuter, tannleger, logopeder og mange andre er også private aktører som leverer viktige helsetjenester til befolkningen.
Helsepartiet ønsker et offentlig finansiert helsevesen og vi står på pasientens side – om det er kommunale, statlige, kommersielle eller ideelle som leverer tjenestene er underordnet kvaliteten og effektiviteten. Med en av Europas lengste sykehuskøer (hvor vi pga DIPS også har mistet oversikten!) er det på høy tid at alle gode krefter slippes til. Det som er kostbart og uverdig er manglende behandling og lange ventetider. Vi er opptatt av at det offentlige helsetilbudet skal være så godt at det demmer opp mot et todelt helsevesen. Vi ser en stor fare ved at de som har mye penger skal få bedre helsehjelp enn de som har mindre. Motstandere av for eksempel private sykehjem vil ofte trekke frem de ansattes kår og brudd på arbeidsmiljøloven. Vi er svært opptatt av at norske lover følges og av gode arbeidsvilkår for de helseansatte. At legene, sykepleierne, hjelpepleierne og helsefagarbeiderne har gode arbeidsforhold er helt essensielt for kvaliteten på helsetjenestene, som vårt stortingsprogram så tydelig vektlegger. Derfor strømmer helseansatte til Helsepartiet og mange av dem er listekandidater over hele landet. En offentlig arbeidsgiver gir imidlertid ikke nødvendigvis de ansatte bedre arbeidsvilkår enn en privat. Det offentlige bryter arbeidsmiljøloven i stor stil og utlyser mengder av stillinger med svært lave stillingsbrøker. Slik behøver det ikke å være, hvis befolkningen ønsker endringer, finnes det nå et demokratisk alternativ.
Helsepartiet er ikke motstandere av privat næringsliv slik som Wahl er, og vi har tro på at norske lover kan beskytte alle arbeidstagere. Mange jobber og trives utmerket i private bedrifter og ofte leverer private bedre og rimeligere tjenester enn det offentlige klarer. Det er imidlertid ikke noe mål for oss at alt skal privatiseres eller konkurranseutsettes. Vårt mål er at pasienter skal få hjelp.
Vi ønsker mer folkevalgt styring av helsetjenestene og at politikerne skal ta mer ansvar for innbyggernes helse. Vi jobber for demokratisering, ikke kommersialisering.
Wahl kritiserer det faktum at vi vil holde oss på dagens skattenivå. Om befolkningen skulle betale mer i skatt nå som samfunnskontrakten brytes på grunnleggende helsetrygghet, ville vært urimelig.
Vi har løsninger som gjør at vi kan bedre helse- og omsorgstjenestene og heve kvaliteten på eldreomsorgen betraktelig, uten at befolkningen må betale mer i skatt. Vi ønsker ikke å heve skattene fordi vi synes at forvaltingen av innbyggernes skattepenger er for dårlig. Staten bruker nå hele 12 milliarder på konsulenttjenester. Om noen kan kalles profitører er det konsulentbransjen som håver inn milliarder fra felleskassen vår. Vi mener dessuten at måten helsetjenestene drives på i dag er samfunnsøkonomisk ulønnsom og svært dyr. Det er kostbart å ikke investere i innbyggernes helse. Investering i helse vil lønne seg for alle.
For det er dyrt ikke å investere i forebyggende tiltak blant barn og unge, på skolene eller i lavterskeltilbud innen psykisk helse. Tidlig innsats kan forhindre frafall i skolen og varig utenforskap for mange. Det satses ikke på rehabilitering som kan få sykemeldte og mange uføretrygdede tilbake i arbeid. Wahl bør ikke glemme at den norske staten er svært rik med over 8.000 milliarder på bok. Når synes han vi har råd til å begynne å investere? Ved 10.000 milliarder? 50.000?
Det er også mulig å se for seg en alternativ innretning av oljefondet, slik at deler av fondet kan benyttes til investeringer i helseinfrastruktur. Vi kan alternativt finansiere etterslepet og fjerning av helsekøene med billige utenlandslån. Å ha folk som mottar sykepenger mens de står i kø for å få behandling, er dyrt og bortkastede penger. I tillegg kommer lidelsene for pasient, belastning for pårørende, og kostnadene for hele samfunnet. Utgifter til behandlingen kommer jo uansett, bare senere, og mens pasienten venter går taksameteret og tilstanden kan forverre seg og kanskje bli uhelbredelig. Lojalitet til pasientene er ikke bare moralsk riktig det er også lønnsomt – i et litt lengre perspektiv enn det dagens politikere evner å se. En frisk befolkning er lønnsomt.
Norges egentlige nasjonalformue er ikke oljefondet, det er befolkningen. Så Helsepartiet vil investere – i innbyggernes liv og helse.