Innlegget er skrevet sammen med Hans Ole Rian, forbundsleder i Musikernes fellesorganisasjon.
Kunstnerorganisasjonene er under hardt press fra Helleland. Hun påstår i Dagbladet sist uke at kunstnerne ”kun har 75% organisasjonsgrad” og at de således ikke er representative nok for sine respektive yrkesgrupper.
Med det argumentet vil hun frata organisasjonene som representerer 29 000 kunstnere rett til oppnevnelse av stipendkomiteer. Det er ifølge Helleland urettferdig for de uorganiserte at organisasjonene gjør dette arbeidet. I stedet skal en liten komité på 5 personer oppnevnt av KUD velge komiteer for 19 fagfelt. Det sier seg selv at det er en håpløs oppgave. Alle organisasjonene har transparente, demokratiske prosesser for valg og oppnevning av medlemmer til stipendkomiteene som kan bestå både av organiserte og uorganiserte medlemmer. Det er fagkunnskap og kompetanse som avgjør hvem som skal sitte i disse komiteene
Norske kunstnerorganisasjoner har siden 70 tallet forvaltet ansvaret for tildeling av statens kunstnerstipend. Når Kulturminister Linda Hofstad Helleland nå ønsker å ta fra organisasjonene dette ansvaret er argumentet at det er lav organisasjonsgrad og urettferdig fordeling. Dette stemmer ikke.
De statlige stipendordningene er godt kjent i kunstnermiljøene. Stipendene utlyses offentlig og alle kunstnere kan søke og blir vurdert på likt grunnlag, basert på kunstnerisk skjønn. Om søkerne er medlem av en kunstnerorganisasjon er irrelevant for søknaden, og komitemedlemmene opplyses ikke om eventuelle medlemskap. Dette betyr at både organiserte og ikke-organiserte kunstnere behandles på lik linje.
Dette bekreftes i statistikken. Kunstnerundersøkelsen 2013 opplyser at andelen uorganiserte kunstnere som mottok stipend fra SKS i 2014 var 32 %
Forslaget er slik vi ser det ikke annet enn en mistenkeliggjøring av organisasjonene og et forsøk på å svekke vår autoritet og troverdighet. Det er også en uthuling av fagfellevurderingsprinsippet der man skal bli vurdert på faglig grunnlag og kunnskap, snarere enn en smaksbasert synsing. Helleland vil også frata organisasjonene forhandlingsretten når kvoter med stipender fordeles. Det vil si at de ikke lengre har noen mulighet til påvirkning når det samme statsoppnevnte utvalget skal bestemme hvilke kunstnergrupper som får hva!
Vi spør– er det et forsøk på å svekke et organisasjonsliv som har gjennomgått en profesjonalisering de siste ti årene vi ser her? Helleland støtter ellers systematisk arbeidsgiver/oppdragsgivers synspunkter og interesser i kulturpolitikken og ignorerer organisasjonenes innspill.
Under den rødgrønne regjeringen ble kunstnerorganisasjonene flere ganger i året innkalt til møter med minister eller statssekretær for å diskutere aktuelle problemstillinger. Under denne regjeringen har verken vi eller andre organisasjoner blitt invitert til eller fått innvilget slike møter. På denne måten får Kulturministeren heller ingen informasjon om vårt faglige arbeid og gjør med dette oss til en motpart snarere enn en konstruktiv medspiller. Med en bedre dialog hadde vi kanskje kunnet forhindre den situasjonen vi nå har havnet i.