Tilstanden for mennesker på flukt i Hellas er verre enn noensinne. Grasrotsorganisasjoner som Dråpen i Havet bærer i enkelte områder hovedansvaret alene i og rundt flyktningleirene uten annet enn egne innsamlede midler. Norge kan ikke lenger vise til at EU har gitt midler til Hellas for å bistå i flyktningkrisen. Norske myndigheter må sammen med EU utvikle helhetlige og langsiktige løsninger for flyktningene som må ta konsekvensene av en feilslått relokaliseringspolitikk i EU-Tyrkia avtalen.
Espen Løkeland-Stai: La dem seile under norsk flagg
Denne måneden ble det kjent at EUs antikorrupsjonsenhet OLAF iverksetter en etterforskning av Hellas sin bruk av EU-midler til hjelp for flyktninger. EU har siden 2015 tildelt over én milliard euro til Hellas for å hjelpe landet med å bringe sitt asylsystem i samsvar med Flyktningkonvensjonen og landets forpliktelser etter menneskerettighetene. Til tross for betydelig finansiering har landet imidlertid ikke klart å opprette asylprosedyrer og mottaksforhold som overholder disse forpliktelsene.
Etter at grensene i Europa stengte, har Hellas måttet ta hånd om krisen til tross for at landet langt ifra hadde kapasitet til å takle situasjonen. Dette krever mer enn kun EUs penger. Asylforvaltningssystemet til Hellas var ikke, og er fortsatt ikke, rustet til å takle den humanitære krisen som rammet dem på toppen av en økonomisk krise. Og likevel har man utformet en løsning som fritar andre europeiske land, inkludert Norge, fra å bidra til helhetlig ansvarsfordeling. Strategien virker å være preget av en hit-men-ikke-lenger-mentalitet.
Vitner om menneskerettighetsbrudd
Imens befinner det seg over 65.000 mennesker på flukt i Hellas som lever under forferdelige forhold. Helse- og smittefarlige forhold, trusler, vold og frykt er noe som omkranser flere av flyktningleirene i Hellas. Dråpen i Havet er den eneste norske organisasjonen som fortsatt er til stede inne i flyktningleirene Skaramangas, Elefsina og Nea Kavala på fastlandet. Vi observerer at flyktningleirene er overfylte, og våre koordinatorer i felt rapporterer om en svært anspent stemning, og en stadig mer synlig og forverret tilstand når det gjelder beboernes mentale helse.
Konflikter, slåsskamper, barn ned i tolv-årsalderen som selvskader og forsøker å ta sitt eget liv, voldtekter og mennesker som blir drept i det som skal være trygge leirer er hverdagen for flere av våre medmennesker. Rapporter fra Amnesty International, Leger uten grenser og andre aktører i Hellas underbygger dette og vitner om alvorlige menneskerettighetsbrudd.
Stian Bromark: Stormen er ikke over. Grekerne er fortsatt bundet til masta
Nå er vinteren i anmarsj og tusenvis av mennesker sover uten ordentlige tak over hodet. De heldige har et enkelt sommertelt å søke ly i, men stadig flere må sove rett på bakken. Det er ingen grunn til å tro at denne vinteren vil bli mildere enn den forrige vinteren som i fjor krevde menneskeliv. Dråpen i Havet har bidratt med innsamling av tepper og soveposer til mennesker, men fortsatt er det store behov som må dekkes.
Vi krever at norske og europeiske myndigheter nå må ta grep for å finne løsninger. Et viktig første skritt er å evakuere barn og andre sårbare grupper. Vi har ingen barn, ei heller voksne, å miste på grunn av en feilslått europeisk politikk.
Verdighet for mennesker på flukt
Man kan spørre seg om situasjonen vi nå er vitne til kalles en «humanitær krise» fordi det er lettere å ignorere enn å anerkjenne en politisk skapt krise preget av en uvilje til å gi et humant svar til enkeltpersoner i nød? Er politisk restriktivitet blitt viktigere enn det moralske ansvaret man har for å hjelpe og beskytte enkeltindivider? Har vi latt tall og statistikk bli den nye overskyggende normen fordi det er lettere å forholde seg til enn enkeltmenneskers situasjon på Europas dørterskel? Norske myndigheter varslet en intensivert innsats i den humanitære strategien som ble lansert i sommer. Noen av hovedmålene er å ivareta menneskers verdighet i humanitære kriser, sikre nødvendig beskyttelse og bidra til effektiv, fleksibel og forutsigbar finansiering av humanitær innsats. Nå forventer vi bedring på kort sikt og endringer på lang sikt.
Vår organisasjon bidrar med distribuering av mat og klær, men vårt arbeid handler likeså mye om å finne verdige løsninger for menneskene som er i en tilstand av limbo. Alle våre aktiviteter og prosjekter utvikles derfor i tråd med behov eller utfordringer som vi ser og erfarer i samhandling med menneskene som lever i og utenfor flyktningleirene. Men vi, og Hellas, kan ikke gjøre dette alene. Vi ser at tusenvis av barn tilbringer store deler av barndommen sin i denne tilstanden. For de fleste av dem oppfylles ikke retten til utdanning som blant annet følger av Barnekonvensjonens bestemmelser. De mangler trygghet og sikkerhet i leirene, og har ingen håp eller garanti for fremtiden. Norske og europeiske myndigheter må innse sitt ansvar, og finne bedre og mer helhetlige løsninger for disse barna som akkurat NÅ har sin barndom. Den barndommen kommer ikke tilbake!