Innlegget er skrevet i samarbeid med Shabana Rehman, konferansier i NOAHs Fakkeltog mot pels.
Mens nordmenn samler seg i flere byer enn noensinne for å gå i NOAHs fakkeltog mot pels, tyr regjeringen i pels-saken til det siste politiske virkemiddelet man har når slaget egentlig er tapt; trenering.
I hele 24 byer forberedes i disse dager Europas største folkemarkering for dyr; fakkeltoget mot pels som arrangeres av NOAH for tolvte år på rad førstkommende lørdag. Hittil er over 11.000 påmeldt. Fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør, fra Stord i havgapet i vest til Bø i Telemark, fra storbyen Oslo til lille Leknes i Lofoten – mennesker trosser novemberkulda for å vise at motstanden mot pelsdyroppdrett står sterkt i hele landet. Stavanger og Trondheim, byene i Norges største «pelsfylker», er veteraner som arrangører – mens Steinkjer og Molde er blant nykommerne.
Engasjementet taler sitt tydelige språk, og er en refleksjon av det opinionsundersøkelser har vist år etter år siden 1990-tallet; nordmenn vil ha slutt på pelsdyroppdrett. Men et solid flertall på 68 % i befolkningen holder ikke for regjeringen.
Over 100 kjente butikk- og motekjeder har forpliktet seg til å droppe pels – det seneste store merket på listen, Hugo Boss, kom til for få måneder siden. I Norge er en så godt som unison motebransje imot bruk av pels. Flere av Norges største moteprofiler er talspersoner for NOAHs kampanje. Men det faktum at norsk klesbransje ikke vil bli assosiert med behandlingen av dyrene på pelsfarmene, holder ikke for regjeringen.
Pelsbransjen er en eksportnæring, og bryr seg derfor kanskje mer om kinesisk enn norsk klesbransje. Men også som eksportnæring er pelsnæringen mindre betydelig: Kun 1,2 % av landbrukseksporten var fra pelsbransjen. Ingen kan hevde at næringen er av stor økonomisk samfunnsinteresse: Bare blomsterproduksjonen alene er 6 ganger viktigere for landbruksinntektene enn pelsnæringen. Men heller ikke den økonomiske ubetydeligheten holder for at regjeringen skal la hensyn til dyrene veie tyngre.
Ville regjeringen kanskje mistet sin uendelige tålmodighet med pelsbransjen dersom lovbrudd ble avdekket år etter år? Vi vet svaret på det – og svaret er nei. Hva om bruddene på dyrevelferdsloven fortsatte etter at alle landets farmer var «sertifiserte»? Vi vet at svaret fortsatt er nei. Senest i høst har Mattilsynet hasteavlivet over 500 skadde dyr på sertifiserte farmer. Hva om lovbrudd ble begått av de som anses som forbilder i næringen? NRK Brennpunkt-filmen «Pels» ga oss i fjor svaret. Og, nei, det holdt fortsatt ikke. Etter hver hendelse, har politikere fra regjeringspartier fremhevet at man ikke skal ta stilling ut i fra enkelthendelser – uansett hvor hyppig de forekommer.
Det trenger man heller ikke. Fagfolk har prøvd å gi råd til politikerne over mange år: I høringsrunden etter regjeringens NOU-rapport om pelsdyr, var faginstansene samstemte for en nedleggelse. Veterinærinstituttet mener at forskriftene for pelsdyrhold «ikke sikrer akseptabel dyrevelferd», og Den norske veterinærforening mener forskriftene er i strid med Dyrevelferdsloven. Veterinærforeningen rapporterer også om «at flere veterinærer i Mattilsynet opplever store faglige og etiske problemstillinger og belastninger med å føre tilsyn i pelsdyrfarmer på grunn av måten dyrene holdes på, og at enkelte veterinærer av den grunn har ønsket å reservere seg mot å føre slike tilsyn». Mattilsynet selv sier rett ut at de tviler på om det finnes tiltak som «vesentlig forbedrer dyrevelferden» – uten at det kommer i konflikt med økonomien i næringen. Faginstansene kan neppe være tydeligere og sterkere i sine råd. Men det holder fortsatt ikke for regjeringen.
I 2015 utfordret NOAH de ulike trossamfunn på etikken i pelsdyrdriften. Fem viktige trossamfunn – inkludert Den norske kirke – var klare i sin tilbakemelding på at pelsdyroppdrett overskred en etisk grense for behandling av dyr. 200 kulturprofiler støtter NOAHs krav om nedleggelse – deriblant flere samfunnsdebattanter og forfattere, mennesker som gir sin stemme til dyrenes sak fordi de ser et samfunnsproblem i at utnyttingen fortsetter. Men vår regjering ser ikke problemet.
Så hva skal egentlig til for at regjeringen begynner å lytte til fagfolk, opinion, motebransjen og stadig flere samfunnsaktører i pelssaken? Det vi nå er vitne til er at vårt politiske system tillater myndighetene å ignorere denne motstanden og trenere uten konsekvenser. Ser våre politikere at denne treneringen svekker troen på de demokratiske prosessene?
Det var trenering da Stortingsmeldingen om dyrevelferd i 2003 ga pelsbransjen ti år på å endre seg slik at dyrenes behov skulle tilgodeses. Det var trenering da regjeringen overså denne fristen i 2013, og isteden nedsatte enda et utvalg for å vurdere pelsnæringen. Det var trenering da flertallet i dette utvalget foreslo akkurat de samme tiltakene som i Stortingsmeldingen fra 2003, for at pelsnæringen skulle bli «bærekraftig». Og det er trenering når regjeringen nå foreslår å komme tilbake til Stortinget med pelsdyrsaken høsten 2016.
At «ting tar tid» er en sak, men at man prøver å få ting til å ta så lang tid som mulig på bekostning av skapninger som lider, er noe helt annet. Trenering er et politisk verktøy. Men brukt mot de svakeste er det politikk på sitt mest skammelige. Nå må våre politikere reise seg mot denne uheldige og udemokratiske praksisen. En og en innser stadig flere politikere fra alle partier at pelsnæringen ikke har noen fremtid, og heller ikke bør ha det. På lørdag vil tusener av nordmenn igjen appellere til deres respekt for demokratiet: År etter år, i by etter by, menneske for menneske - gir vi vår stemme til dyrene. For det er det som skal til.