Fra 2013 til 2017 fikk norsk publikum anledning til å se cirka 130 norske filmer på det store lerretet. Kun ni av disse var spillefilmer med en regissør med minoritetsbakgrunn. Fem av disse er produsert av regissøren selv fordi de ikke finner profesjonelle produsenter i bransjen, og helt uten produksjonstilskudd fra Norsk Filminstitutt (NFI).
Én av de ni filmene ble først vurdert som en ikke-norsk produksjon i 2013 av NFI før de snudde i 2016 fordi jeg ville ikke gi meg. Ja, denne ene filmen er produsert av meg, og jeg er idag den eneste norske produsenten i bransjen med spillefilmerfaring de siste fem årene som har en minoritetsbakgrunn.
Og fordi jeg er den jeg er faller det meg helt naturlig å satse på de stemmene og fortellingene som står meg nær, men som filmbransjen fortsetter å neglisjere. Og dette har jeg gjort med stor kunstnerisk suksess. I fjor vant debutfilmen «Fluefangeren» en Amanda-pris for Beste regi foran en film som «Kongens Nei», og den ble til slutt Norges kandidat for Nordisk Råds Filmpris foran 20-talls filmtitler. Denne «unorske» filmen var altså i følge bransjen selv ikke norsk nok i utgangspunktet.
Min reise inn i norsk film har dessverre ikke bare avdekket at beslutningstakerne har holdninger som diskriminerer, men at forskrifter og ordninger skrus til bevisst for å stenge ute nye stemmer og perspektiver. Denne strukturelle diskrimineringen vi har i kulturlivet må vi derfor utfordre istedenfor å fortsette med berøringsangst.
Direktøren i NFI, Sindre Guldvog, sa nylig til meg at det kan være slik at filmskapere med min bakgrunn har vanskelig for å etablere seg i bransjen fordi innvandring er et relativt nytt fenomen i Norge. Men hvordan forklarer vi fraværet av filmstemmer fra det samiske produksjonsmiljøet? Samers historier blir fortsatt neglisjert. Dette bør jeg vite noe om siden jeg utvikler en samiske barnefilm for kino og filmens samiske språk blir til stadighet problematisert.
I mine møter med NFI, TV-kanaler, distributører, salgsagenter og investorer innrømmes det selvsagt aldri at bransjen diskriminerer, men handlingene og prioriteringene til bransjen forteller en annen historie.
Det Danske Filminstitutt skrev i 2011 i et offentlig avslagsbrev at barnefilmen dette gjelder får ikke produksjonsstøtte fordi hovedkarakterene er brune i huden. Brune karakterer selger ikke billetter og derfor tror ikke instituttet på filmens publikumspotensialet utenfor hovedstaden. Dette er akkurat hva beslutningstakere i Oslo gjør, bevisst eller ubevisst.
Bransjens satsning på film som et uttrykk omfavner ikke minoriteter idag. Mens nyere forskning viser at minoriteter og kvinner er også den gruppen som blir oftest representert gjennomgående stereotypisk i filmfeltet; og som regel alltid sett fra den hvite mannens perspektiv. I dag oppleves det som denne ensformige eksponeringen er så inngrodd at vi klarer ikke å akseptere de nye perspektivene som troverdige nok.
Jeg velger å satse på produsentyrket fordi det er nettopp denne yrkesgruppen som er portvokteren i bransjen vår. Som produsent med minoritetsbakgrunn kan jeg endelig skape et hjem for historier med et genuint minoritetsperspektiv. Denne autentisiteten er ikke bare en berikelse for norsk film, men på sikt en garantist for at norsk publikum kan møte nye, originale og relevante historier som angår oss alle. Vi skal selvsagt fortsette med vår romantisering av norsk krigshistorie på det store lerretet og skape de storslåtte eventyrene om Askeladden, vikingtiden og norrøne guder.
Men i 2018 vil vi neppe se en ny norsk film av en norsk regissør med minoritetsbakgrunn på kino, ei heller på TV. Det er ikke fordi det ikke finnes produsenter, regissører, manusforfattere eller skuespillere med den nødvendige kompetansen, og det er i alle fall ikke på grunn av mangel på originale historier. Flaskehalsen er at det eksisterer ingen reell vilje blant beslutningstakerne til å satse på mangfold.
Teksten ble først skrevet som appell til seminaret “Omstart! En ny kulturmelding” arrangert av TrAP 26. april 2018