I oktober var den ungarsk-amerikanske milliardæren George Soros den første som fikk tilsendt en rørbombe i posten av en høyreradikal Trump-sympatisør. Noen uker tidligere hadde president Trump anklaget Soros for å ha betalt demonstrantene mot høyesterettsdommer Brett Kavanaugh. Det stemte ikke: Soros hadde gitt øremerkede midler over lengre tid til en organisasjon som enkelte demonstranter var knyttet til, men ikke finansiert demonstrasjonene mot Kavanaugh.
Ansiktet til Soros kom også opp i en kampanjefilm for Trump i 2016, med negativ referanse til «globale spesielle interesser». I det republikanske partiet i USA er misnøyen mot ham utbredt og uttalt. I Texas har den lokale republikanske partigruppen en underskriftskampanje gående: «Stopp George Soros». Rudolph W. Giuliani, advokat for Trump og tidligere borgermester i New York, delte i oktober en Twitter-melding hvor Soros ble stemplet som antikrist. Trump åpnet nylig selv for en konspirasjonsteori om at Soros finansierer migrant-karavanen på vei fra Mellom-Amerika til USA. Det finnes det ingen bevis for. I de mange konspirasjonsteoriene om Soros blir fakta konsekvent forvrengt.
George Soros er jødisk, født i Ungarn i 1930 og amerikansk statsborger siden 1961. I 2017 var han ifølge magasinet Forbes verdens 29. rikeste. Soros har opparbeidet seg den enorme formuen blant annet gjennom valutaspekulasjon. I 1992 ble han kjent som mannen som knakk The Bank of England, etter å ha spekulert kraftig mot det britiske pundet. Like etter etablerte han Open Society Foundation. Fondet har finansiert liberale NGOer i over 100 land, med stor vekt på Sentral- og Øst-Europa. Fondet anslår selv at Soros har bidratt med mer enn 32 milliarder dollar i støtte.
I landene der Open Society har vært aktive har de fått kritikk for sin liberale agenda. I Ungarn måtte de nettopp stenge, i Russland ble de forbudt i 2015. Flere mener at fondet og Soros har drevet med «regimeendring» gjennom demokratipromotering. Det er delvis sant, selv om rollen til fondet overdrives på bekostning av alle de andre aktørene som har bidratt i de prosessene. I en bok utgitt i 2003 skrøt Soros av at fondet hans hadde bidratt til demokratisk regimeendring i Slovakia 1998, Kroatia 1999, Jugoslavia 2000, senere også i Georgia. Han gikk hardt ut imot Irak-krigen i 2003, ikke fordi demokrati ikke burde introduseres der, men fordi det ikke burde gjøres gjennom militær makt. I 2004 brukte Soros 27 millioner dollar for å hindre at Bush skulle bli gjenvalgt.
Ideen om at sivilt samfunn eksisterer uavhengig av stat og politisk makt er i stor grad en moderne forestilling. Den forestillingen er nå under press fra politiske bevegelser som ønsker å ta tilbake nasjonal suverenitet. I høyrenasjonalistiske kretser er det særlig fokus på Soros sitt arbeid for flyktninger. Den italienske innenriksministeren Matteo Salvini fra det høyreradikale Lega har anklaget Soros for å ville «fylle Europa og Italia med migranter» og gjøre Italia om til en «gigantisk flyktningleir». I Ungarn har statsminister Viktor Orbán gjort Soros til fiende nummer én. En ny ungarsk lov som blant annet gjør det ulovlig å hjelpe flyktninger med å søke asyl heter «Stopp Soros-loven». Orban mener at Soros sin plan er å oversvømme Europa med flyktninger. Den samme forestillingen finner vi hos statsminister Benjamin Netanyahu i Israel.
Hatet, fokuset og misnøyen mot Soros er langt ifra nytt. Han er erkerepresentanten for det høyrenasjonalister definerer som globalister. Globalistene er den kapitalistiske «Davos-eliten» og de liberale, internasjonalt orienterte, politisk korrekte elitene. Gjennom både finansyrket og aktivismen utfordrer Soros det politiske idealet bevegelsene holder mest kjært: nasjonal suverenitet. Det er nasjonal suverenitet forstått økonomisk (proteksjonisme), politisk (å få velge eget styresett), og kulturelt (forsvaret for en nasjonal egenart). I USA blir verdens rikeste hedgefond-milliardær attpåtil, utrolig nok, stadig stemplet som sosialist og venstreradikal.
I oktober holdt Donald Trump en tale der han slo fast at han selv var nasjonalist og i opposisjon mot «korrupte, maktsyke globalister». Flere kommentatorer mener det er umulig å ikke assosiere kritikken av globalister med antisemittisme. Historisk har «globalisme» blitt brukt for å koble jøder til globale maktstrukturer. Folk på det ekstreme høyre, som tidligere Ku Klux Klan-leder David Duke, bruker begrepet på denne måten. Her er det den antisemittiske forestillingen om «den internasjonale jøden» og tilknyttede konspirasjoner som dominerer. Antisemittiske karikaturer av Soros florerer på høyreekstreme nettsider. Globalisme er et svært ladet begrep. At George Soros har blitt personifiseringen av globalisme både hos det nasjonalistiske og ekstreme høyre kompliserer begrepet ytterligere. Selv om mange bruker «globalisme» kun for å beskrive kapitalisme/liberalisme som internasjonal maktstruktur, og George Soros som representant for det, er det også mange som knytter globalismen til at han er jøde. Så er spørsmålet om de førstnevnte må holdes ansvarlig for antisemittene. De må i hvert fall reflektere nøye over hva slags bilder de selv bruker gitt at det finnes så mange antisemittiske forestillinger om ham.
Samtidig er det noe interessant ved hvor opphengt ulike politiske krefter kan være i enkeltpersoner. Det er åpenbart mye enklere å fokusere på syndebukker som trekker tråder i kulissene (en vanlig Soros-karikatur), enn å fokusere på folkelige bevegelser. Det er mye enklere å snakke om «Soros» fremfor press for menneskerettigheter eller bedre levekår nedenfra. Tilsvarende er det for eksempel mye enklere å snakke om Putins forsøk på å splitte Europa enn det reelle ideologiske fellesskapet som eksisterer mellom dagens Kreml og høyrenasjonalistiske bevegelser. Hatet mot Soros representerer på samme måte åpenbart mye mer enn motstand mot én mann.