Ett av mange spenningsmomenter ved stortingsvalget var om sentrum ville overleve eller forsvinne. Strekker vi begrepet sentrum til å omfatte Senterpartiet og MDG, sørget Sps framgang for at sentrumsblokken fortsatt er en politisk kraft i Stortinget. Til sammen fikk disse partiene 22,1 prosent mot 19,1 for fire år siden.
Med de «gamle» sentrumspartiene KrF og Venstre, som ble stående igjen på sentrum stasjon da Sp gikk på det rødgrønne toget i 2005, gikk det ille. De karet seg riktig nok over sperregrensen på 4 prosent, men de gikk samlet tilbake. Hardest gikk valget ut over KrF som ikke har gjort det så dårlig noen gang.
KrFs beste periode var i sentrumsregjeringen Bondevik (1997–2000) med valgresultater på 13,7 prosent i starten og 12,4 prosent ved innledningen til neste valgperiode. Regjeringssamarbeidet med Høyre (2001–2005) halverte oppslutningen og brakte partiet ned i knestående. Det har aldri reist seg igjen. Det beviser at KrF er best i sentrum.
Hva nå? Lyspunktet i mørket er at KrF har rollen som vippeparti. KrF kan bestemme om statsministeren skal hete Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. Det er i alle fall noe å ta med seg inn i forhandlingene med Erna Solberg og Siv Jensen.
Før valget kunne Erna Solberg spille Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande ut mot hverandre. Hun trengte bare en av dem for å sikre flertallet for regjeringens politikk i Stortinget. Nå er statsministeren avhengig av støtte fra både Venstre og KrF. Solbergs tilværelse vil derfor bli mye enklere hvis hun får overtalt Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande til å bli med i regjeringen. Med en flertallsregjering kan Erna Solberg sitte relativt trygt i fire år.
Men så var det dette med valgløftene. Både Venstre og KrF lovet velgerne at de ikke ville være med i en regjering der også Frp er med. For Venstres vedkommende gjaldt det løftet tydeligvis bare før valget. Etter valget har pipa fått en helt annen lyd. De fleste tips går ut på at Venstre går med i regjeringen Solberg/Jensen. Dermed bryter Venstre med sin tradisjon i etterkrigstida om å holde seg i sentrum.
Partnerskapet med KrF er over.
Jeg tror ikke Knut Arild Hareide følger Trine Skei Grande inn i regjeringen. Et løfte til velgerne er et løfte som må holdes. KrF har et enstemmig landsmøtevedtak på at KrF mest sannsynlig går i opposisjon hvis det ikke er mulig å danne regjering sammen med Høyre og Venstre.
Men også i KrF er det folk som presser på for å få Hareide til å skifte mening. De mener at det er bedre å være innenfor regjeringen enn utenfor. Frps innflytelse i regjeringen blir mindre hvis KrF og Venstre går inn i samlet tropp.
Men det var også situasjonen for fire år siden. Grunnen til at KrF og Venstre ikke ble med i regjeringen den gangen, var at avstanden til Frp var for stor. Avstanden er ikke blitt mindre på fire år. Tvert imot.
Jeg tror Hareide også denne gangen vil holde partiet utenfor regjeringen. Med Venstre på statsrådstaburettene og KrF på opposisjonsbenken, får KrF en mulighet til å påvirke som partiet aldri har hatt. Hareide vil bli en meget populær mann. Både regjeringen og opposisjonen vil komme til Hareide og hans gruppe for å få støtte. Partiet trer fram i rampelyset som aldri før.
Trygve Slagsvold Vedum var ute i Vårt Land i går med et tydelig frieri. «KrF sto i en spagat som støtteparti. Nå er de frie og kan danne flertall mot regjeringen». Vedum har rett i det. Sentrum er ikke dødt hvis Hareide kan få med seg Sp på en sentrumslinje. Dette åpner en mulighet for KrF som aldri vil komme igjen.
Det må være bedre for KrF å gå til Stortinget med flagget til topps enn å gå inn i regjering med brutte valgløfter og flagget på halv stang.