Hareide får, men ikke vi

To måneder før jeg gikk ut i foreldrepermisjon fra en stilling i det offentlige, fikk jeg beskjed om at vikariatet mitt ikke ville bli fornyet. En ikke uvanlig situasjon for nyetablerte i dag, og heldigvis hadde jeg opparbeidet meg rett til foreldrepenger, så jeg tok det med fatning. Omtrent samtidig ble det klart at KrF hadde fått gjennomslag for å øke kontantstøtten fra 6.000 til 7.500 kroner i regjeringens budsjettforhandlinger. De nye satsene gjelder fra 1. august i år.

Det er mange argumenter mot kontantstøtten, blant annet det at den har vist seg å være lite hensiktsmessig for integrering av innvandrere og flyktninger. Nettopp derfor har partiene på Stortinget, som en del av asylforliket, blitt enige om at begge foreldrene må ha bodd i Norge, eller et annet EØS-land, de siste fem årene for at familien skal ha rett til kontantstøtte. De nye reglene trådte i kraft 1. juli i år. En måned før satsene øker drastisk, fratas altså et stort antall foreldre retten til tilbudet.

Jeg er en av disse. Selv er jeg norsk statsborger, født og oppvokst i Norge. Jeg har jobbet, studert og betalt skatt siden jeg var 18. Mannen min derimot, er fra et annet land, og har bare bodd i Norge i underkant av halvannet år. Ettersom vi er gift og bor sammen så omfattes vi av de nye innstrammingene. Vi møttes da jeg jobbet i hans hjemland, og vi har prøvd å gjøre alt til riktig tid hele veien for ikke å risikere å bli fanget i systemet som rammer mange par som oss. Hvis vi ikke hadde flyttet hit på det tidspunktet vi gjorde, før vi fikk barn og akkurat da jeg hadde fått en jobb med en tilfredsstillende inntekt, så hadde vi sannsynligvis aldri kunnet bo sammen i Norge på et senere tidspunkt. I hvert fall ikke uten å måtte splitte familien vår i minst ett år. Vi var ikke forberedt på at jeg senere skulle miste rettigheter som følge av at jeg var gift med en utenlandsk statsborger.

Jeg har ingen tall, men jeg vil tro at vi er ganske mange som blir rammet av dette misforståtte integreringstiltaket. Jeg kan akseptere at den forelderen som har bodd i Norge i mindre enn fem år ikke skal kunne motta kontantstøtte. Jeg kan derimot ikke akseptere at norske statsborgere, og folk med langvarige og permanente oppholdstillatelser i Norge, mister rettigheter de trodde de hadde, og som de betaler for at andre skal ha, over natten. Ikke det at mannen min ikke betaler skatt her i landet, men der kan jeg i det minste la meg overbevise av integreringsargumentet.

Etter at foreldrepermisjonen min er over skal jeg forhåpentligvis ut i en ny jobb – sannsynligvis i et nytt midlertidig vikariat. Hvis ikke må jeg over på dagpenger. Datteren min har da antakelig ikke barnehageplass, og vi vil måtte løse det avhengig av min jobbsituasjon. KrFs Knut Arild Hareide og kona brukte kontantstøtten til å betale for dagmamma mens de ventet på plass i barnehagen. Den muligheten får ikke vi. Status er at, uansett om jeg er i arbeid eller er arbeidsledig så vil mannen min og jeg finansiere andre barnefamiliers mulighet til å motta 7.500 skattefrie kroner hver måned for å være hjemme med barna sine i ett ekstra år, omtrent samtidig som vi blir fratatt retten til å kunne gjøre det samme.

Når man vokser opp (enten som mann eller kvinne) i Norge tar man det for gitt at man har de samme rettighetene og mulighetene som alle andre. Det gir meg derfor en hittil ukjent følelse av selvopplevd sosial urett å innse at jeg betaler for velferdsgoder som ikke er tilgjengelige for meg og andre i min situasjon. Det får meg til å lure på hvor vi er på vei som samfunn. Man kan ikke frata folk rettigheter de trodde at de hadde, samtidig som man krever at de skal betale for at de blir enda mer fordelaktige for andre. Da må vi heller avskaffe hele kontantstøtteordningen. Eventuelt må satsene legges på et minimumsnivå og gjelde alle. I dagens form er den udemokratisk og bidrar til økte sosiale forskjeller i et samfunn hvor dette allerede er trenden.