Statsminister Theresa May hadde snakket om «strong and stable» helt til det nærmest ble parodisk. Hun solgte inn sterkt og stabilt lederskap, om hun bare fikk et styrket flertall.
I stedet har britene har fått en svak regjering i stabilt sideleie, holdt i live av nordirske unionister – muligens. Kun en uke før brexit-forhandlingene etter planen skal starte, er alt i det blå etter at statsminister May falt for eget grep.
Valget skulle sikre et sterkt mandat foran de kommende EU-forhandlingene for den harde brexit hun har gått inn for – en EU-utmelding som også inkluderer utmarsj av det indre markedet. Og valget kan få følger for brexit – bare på en helt annen måte enn statsministeren så for seg.
«Hard brexit havnet i søppelkassen i kveld», sa tidligere finansminister George Osborne fra De konservative valgnatten. Spørsmålet nå er om britene likevel ikke får det kontante bruddet med EU som sto på agendaen.Med et langt svakere mandat og uten rent flertall i parlamentet kan statsministeren bli nødt til å inngå kompromisser som kan innebære en nærmere tilknytning til EU enn regjeringen May før dette valget styrte mot.
For valget kan ha gitt en ny vår for dem som ønsket å bli i EU. Det vil ikke bli snakk om å stanse utmarsjen. Både toryene og Labour er innstilt på å følge viljen til flertallet i folkeavstemningen i fjor, og de to partiene til sammen har etter valget 80 prosent av velgermassen bak seg.
Men May kan komme til å møte krav om en mykere brexit fra flere hold. Selv i eget parti, der de fleste riktignok har stilt seg bak linjen om en hard brexit, er det medlemmer som ønsker å utvanne brexit. Etter valget har det dessuten kommet inn flere konservative representanter som er imot EU-utmelding. Paradoksalt nok for May, har lyspunktet i valget for toryene, nemlig det gode resultatet i Skottland, ført til at det nå er 13 skotske konservative representanter inn i Underhuset, noe som kan styrke motstanden mot en hard brexit. Den skotske konservative lederen, Ruth Davidson, som er en av valgets store vinnere, sier allerede nå at May bør se på brexit om igjen.
Nå som De konservative ikke lenger har rent flertall, har Mays regjering dessuten gjort seg avhengig av Det demokratiske unionistpartiet (DUP) fra Nord-Irland. Det er gjort en intensjonsavtale, men samtalene pågikk i går fortsatt for å få DUP med som støtteparti til Mays regjering. DUP er pro-brexit, men vil ha flere innvendinger i prosessen. Blant annet ønsker det ikke kontroller ved grensen til Irland, som kan bli tilfelle om britene går ut av tollunionen.
Det er heller ingen trøst hos andre etter en hard brexit. Liberaldemokratene og Det skotske nasjonalistpartiet er sterkt imot enhver utmelding, men er små i parlamentet. Labour har også signalisert ønske om en mer imøtekommende holdning overfor EU enn May. Leder Jeremy Corbyn har likevel vært uklar på hva slags brexit han ønsker.
En grunn til det er at partiet har en svært splittet velgermasse i spørsmålet Corbyn drev derfor ingen kampanje for en myk brexit. Tvert imot ble han beskyldt for å være vag på spørsmålet. Men nettopp det kan ha sikret at Labour ikke mistet så mange leave-velgere i arbeiderklassestrøk som fryktet på forhånd. Stortapet ble i stor grad unngått i Midt- og Nord-England. Samtidig har de liberale urbane velgerne på motsatt ende av skalaen likevel vendt seg til Labour, som vil være langt mer innstilt på en soft brexit enn May og co. Corbyn fikk det beste av to verdener, skriver kommentator Andrew Grice i The Independent.
Valgresultatet handlet ikke bare om brexit. Jeremy Corbyns og Labours overraskende gode resultat skyldtes et oppgjør med økonomiske kutt og løfter om en sterkere velferdsstat, og appellerte til unge velgere blant annet på grunn av løfter om å fjerne studieavgiftene. Men mange av dem som stemte på Labour var «remainere», og sterkest kom det til uttrykk i London, der Labour nå har gjort et veldig sterkt valg.
Men også ellers i landet ser man en effekt: det var langt flere velgere som gikk fra De konservative til Labour i «remain»-områder enn det var velgere som gikk fra Labour til De konservative i områder som stemte for «leave», viser tallene fra torsdagens valg.
Da flertallet i fjor stemte for å gå ut av EU, var det mye snakk om at det var de ignorerte og glemte velgerne som sa ifra. Det stemmer nok, men det siste året har mange av de 48 prosent som stemte for å bli følt seg tilsvarende overkjørt av den kompromissløse innstillingen til regjeringen May. Hun har sagt at ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale.
Nå er det trolig et flertall i parlamentet som ønsker en myk brexit, og i det minste en mer fleksibel tilnærming til EU. Det er ikke sikkert det blir utfallet. Men siste ord er likevel ikke sagt, og det har May selv sørget for. Det blir harde tider for Storbritannia. Men ikke nødvendigvis på den måten statsministeren så for seg.