Siden nyttår er mitt arbeidsforhold flyttet fra min opprinnelige arbeidsplass på Aker sykehus til Akershus universitetssykehus (Ahus) i Lørenskog. Oppmerksomme lesere av Dagsavisen vil huske saken: Flyttingen skjedde som del av en virksomhetsoverdragelse jeg satte meg imot å være omfattet av. Jeg har hele tiden hevdet at overflyttingen av meg er et politisk spill for å svekke noen av de tydeligste kritikerne av sykehuspolitikken i Norge.
Fagforbundet Aker og jeg har i flere år stått i spissen for kampen mot nedleggelsen av Aker sykehus og mot den gigantiske sykehusfusjonen til Oslo universitetssykehus. Som eneste fagforening våget vi å ta belastningen med avsløre nedleggelsesplanene mens offentligheten fortsatt ble holdt med snakk om at "ingen lokalsykehus skal legges ned". Vi fortalte at en nedleggelse vil bety milliardsløsing og et dårligere pasienttilbud. Vi skapte kraftfulle allianser til befolkningen og pasientene, og vi var med å mobilisere Groruddalen til kamp for sykehuset sitt. I dag vil de aller fleste se at vi har fått rett i vår sak: Sykehuspolitikken, spesielt i Oslo-området, er på ville veier.
Jeg reiste søksmål mot Oslo universitetssykehus for å få kjent overflyttingen til Ahus ugyldig. I dette hadde jeg full støtte fra fagforeningen. I juni så jeg meg nødt til å trekke søksmålet, etter å ha tapt i to innledende runder og blitt påført store saksomkostninger – som riktignok er blitt dekket gjennom en omfattende solidaritetsaksjon blant enkeltpersoner og fagforeninger.
En vesentlig årsak til at saken i det hele tatt kunne oppstå, og til at den senere viste seg umulig å føre, var at Fagforbundets ledelse aldri støttet den. Tvert om motarbeidet forbundet rettsgrunnlaget mitt, både ved å gå ut offentlig mot meg (Mari Sanden, fylkesleder i Oslo, i flere medier), ved å advare mot å støtte rettssaken økonomisk (Jan Davidsen i brev til alle forbundets fagforeninger og fylkeskretser, samt ved henvendelser til andre forbunds ledelser) og endelig ved å stille som motpartens rettslige vitner (fagforeningsleder Bjørn Wølstad-Knudsen på Ullevål sykehus og Mari Sanden i Fagforbundet Oslo). For mange, ikke minst av min fagforenings medlemmer, har saken vært en nedslående oppvisning i mangel på solidaritet og forsøk på knusing av grunnplansaktivisme.
Flyttingen av meg er gjennomført. Saken har imidlertid fått et etterspill. Dette reiser noen viktige prinsipielle spørsmål jeg mener har interesse for hele den norske fagbevegelsen.
Utgangspunktet er at jeg ønsker å opprettholde fagforeningsmedlemskapet mitt i Fagforbundet Aker sykehus, der jeg har vært medlem siden 1977. Det er i denne fagforeningen jeg har mine fagforeningskamerater og det er her jeg finner kvalitetene jeg mener fagbevegelsen må bygge på: Samhold, kameratskap og felles kamp, både for ansattes rettigheter og for velferdstilbudene vi jobber i.
I høst mottok Fagforbundet Akers nye ledelse likevel beskjed fra fylkesleder Mari Sanden om å flytte medlemskapet mitt til Fagforbundets avdeling på Ahus. Sandens begrunnelse var at medlemskapet må følge arbeidsforholdet mitt. Jeg satte meg imot dette. I et brev oppfordret jeg Fagforbundets sentrale arbeidsutvalg å opprettholde medlemskapet i fagforeningen der jeg har tilhørighet. Jeg argumenterte med at jeg ikke ønsker å endre fagforeningstilknytning etter arbeidsgivers ønske. Etter en tid fikk jeg svar. Forbundsleder Jan Davidsen avslo min anmodning på vegne av forbundsstyret: «Siden Are Saastad nå har sitt arbeidsforhold ved Ahus kan han ikke motsette seg å bli overført fra fagforeningen ved Aker universitetssykehus til fagforeningen ved Ahus.»
Jeg anket vedtaket til landsstyret, Fagforbundets høyeste organ mellom landsmøtene. I anken viste jeg til at det er organisasjonsfrihet i Norge, og at ingen kan tvinges inn i en fagforening de ikke ønsker å være med. Etter mitt syn vil en slik tvangsoverflytting bryte med norsk lov og menneskerettighetene. Jeg appellerte også til forbundsledelsens fornuft, storsinn og kameratskap. Nylig fikk jeg svar. Også denne gang var det avslag. I svaret, undertegnet Jan Davidsen, heter det at organisasjonsfrihet og menneskerettigheter ikke har noe med saken å gjøre. Jeg får også vite at saken ikke er av en karakter som kan påankes. Avslaget er derved endelig.
Jan Davidsen og Fagforbundets ledelse har flyttet meg til en fagforening der jeg ikke har noen tilhørighet, helt etter arbeidsgivers ønske. Mitt personlige dilemma blir da; hva skal jeg med medlemskapet mitt? Dette dreier seg likevel langt fra bare om meg personlig. Saken har en universell og prinsipiell betydning som angår fagbevegelsens kampkraft i framtida. I sitt siste svar skriver Jan Davidsen: «Vi har ikke ønsket at det enkelte medlem selv skal få avgjøre hvilken fagforening det skal være medlem av.» Mitt motspørsmål lyder: Hvem skal avgjøre hvor arbeidsfolk skal være fagorganisert?
Fagbevegelsen har helt fra det nittende århundre bekjempet det, når arbeidsgivere flytter brysomme fagorganiserte. Dersom arbeidsgiveres omorganiseringer skal bestemme hvor vi skal være organisert, innebærer det at bedrifter kan foreta kontinuerlig kartlegging av de ansattes organisasjonsforhold, for så å finne på en eller annen grunn til å plassere dem der de ikke lenger er i irriterende posisjoner.
Saken har også et globalt perspektiv. Det får vi stadig vitnemål om fra fagforeninger og tillitsvalgte som blir trakassert når de reiser kamp for bedring av lønns- og arbeidsvilkårene. Jeg går ut fra at Fagforbundet ikke ønsker å ha som forbilde situasjonen på arbeidsplasser eid av multinasjonale selskaper som Nestlé, japanske bilprodusenter eller selskaper som utnytter arbeidskraften i de mye omtalte og undertrykkende bananrepublikkene i Mellom-Amerika? For fagbevegelsen generelt, og for Fagforbundets medlemmer spesielt, bør denne saken derfor få oss til å stille spørsmålet: Hvilken side står vi på?