Debatt

Han som fikk skylda for 9. april

Det er i år 140 år siden Johan Nygaardsvold ble født. Han huskes dessverre best for kollapsen 9. april 1940. Ei bør han burde fått dele med mange.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Datoen burde heftet mer ved høyresiden i norsk politikk, som bygde ned landets forsvarsevne fra 1920 til 1935. Da Arbeiderpartiet og Nygaardsvold tok over, begynte opprustningen. Men det var for lite, for sent. Det forsvaret de borgerlige hadde etterlatt seg, var i en for elendig forfatning til å redde.

Natt til 9. april vekkes kong Haakon med den dystre beskjeden om at Norge er i krig. Landet er invadert. I søvnsvima spør kongen: «Av hvem?».

Om historien er sann, vites ikke. Men det er uansett en god illustrasjon på hvor uoversiktlig situasjonen var i aprildagene 1940. Det som i dag 79 år etter virker svart-hvitt, Nazi-Tyskland mot røkla, de gode mot de onde, var i samtida grått og uforutsigbart. Hitlers Tyskland var bare én av tre kandidater som kan ha vært i kongens søvndyssede tanker. Selv om rapportene og ryktene hadde svirret om tyske skip på vei, var faren for britiske ilandsettinger av tropper i Stavanger, Trondheim, Bergen og Narvik konkret og reell. Samtidig hadde våre nordiske naboer i Finland nettopp vært i full krig med Stalins Sovjet. En trussel norske styresmakter, militære og regjering, vinteren 1940 så på som mer truende enn det som kunne komme sørfra eller vestfra. Feiltråkk i landets hårfine nøytralitetspolitikk kunne gi både Sovjet, Tyskland og Vestmaktene påskudd til å ta affære mot Norge. Mange så feil vei. Mange ville ikke se. Og statsminister Johan Nygaardsvold (Ap) hadde ingen forutsetninger for å mobilisere mot et tysk angrep.

Da fienden kom ut av blindsonen, glidende gjennom tåka 9. april, var det et lammende sjokk for hele det norske systemet. Ledere og menigmann regnet med, eller tvang seg til å tro, at britene som den overlegne sjømakt, ville forhindre en eventuell tysk invasjon fra sjøen. Kom de over land, ville de måtte komme gjennom Sverige, og da hadde Norge tid til å mobilisere. Sånn gikk det ikke.

Vårt lands historie ville sett veldig annerledes ut hvis det ikke var for den 65 år gamle obersten Birger Eriksen som i grålysninga klokka 04.21 9. april ga ordre om å skyte mot det tyske krigsskipet utenfor Drøbak. Hadde ikke «Blücher» forsvunnet i dypet, men lagt til kai i Oslo med sine 2.000 tyske soldater og spesialister til å overta den norske administrasjonen om bord, ville verken konge eller regjering ha rukket å flykte. Men å gjøre motstand var ingen selvfølge. Det skulle dagen vise.

Selv om beredskapen for sjøforsvaret var skjerpet kvelden 8. april, og marine og flyvåpen var mobilisert allerede etter krigsutbruddet høsten 1939, var reaksjonen ofte apatisk. Flere av de norske ubåtene i Oslofjorden la seg på bunnen.

Forsvarsanleggene rundt Oslofjorden gjorde ingen eller lite motstand. Måkerøy fort utenfor Tønsberg, med sine to store, moderne kanoner, kunne og burde ha skutt. Etter krigen skrev den militære undersøkelseskommisjonen: « ... at Måkerøybatteriet ikke ble satt inn er uforståelig. Her som på mange andre steder får en inntrykk av at interessen konsentrerte seg om å få en rimelig grunn til å gi opp.»

Det er en god oppsummering av det norske forsvaret den første dagen. Organisering og ledelse var patetisk. Heltene 9. april var de 50.000 frivillige som møtte opp for å kjempe uten innkalling og mobilisering. Men ellers ble nyheten om at landet var hærtatt av fremmed makt, avventende mottatt. Krig var ikke erklært. Dette kommer kanskje best til uttrykk på Adresseavisens forside 10. april, der det nærmest lettet står: «Besettelsen av Trondheim gjennemført i ro og orden». Med følgende undertitler: «All virksomhet går normalt». «Postgangen i orden igjen i morgen», takk og pris, og «1.200 tyske soldater innkvartert i går». Avisen uttrykker en vilje til aksept av den nye situasjonen som langt på vei definerer Norge i krigens første fase.

9. april var en militær katastrofe. Skylda må mange dele: De militære, og ikke minst de borgerlige partiene som holdt forsvarsbudsjettene lave gjennom hele mellomkrigstida. Etter at Arbeiderpartiet kom til makta med Johan Nygaardsvold som statsminister i mars 1935, økte bevilgningene. Stikk i strid med myten om at Nygaardsvold bygde ned forsvarsevnen. Og fram mot krigsutbruddet økte de kraftig som følge av nøytralitetsvakten, men det var for lite for sent. Nygaardsvold og hans lille nasjon var ei jolle på et opprørt verdenshav. Maktesløse.

Nygaardsvold taklet krigsutbruddet dårlig. Han var ikke å regne med den første, viktige uka. Det var andre statsråder, som Trygve Lie og Terje Wold, som sto myndig fram. Statsministeren fikk nervøst sammenbrudd, gråt, og søkte kongen om avskjed allerede 9. april. Også han fikk nei, og ble sittende som statsminister ut krigen i London. Men Nygaardsvold, en kjempe av en sosial reformator, en kriger for arbeidsfolks rettigheter og Arbeider­partiets første parlamentariske gigant, ble symbolet på kollapsen. Selv om Undersøkelseskommisjonen i 1945 tok pent i ham, var fordømmelsen i offentligheten hard. Like mild i grepet var ikke Arbeiderpartiet som manøvrerte Nygaardsvold ut av makta etter krigen, og plasserte framtidas mann, konsentrasjonsleirveteranen Einar Gerhardsen, i hans sted. Også av sine egne ble han funnet skyldig.

Månedene etter 9. april var det langt flere som sviktet, og gikk for langt i sin vilje til samarbeid med nazistene. Næringslivsorganisasjonene, LO, dommere, Stortinget og dets presidentskap, de politiske partiene og deres ledelse fikk alle kritikk for sine roller i tilretteleggingen av et nazi-styrt Norge, men ansiktsløse forsvant de i tidas sus. I historiens regnskap står bare ett navn, antimilitaristen og arbeiderhelten, Johan Nygaardsvold. Han betalte med jobb og ettermæle. Evig knyttet til en krig han foraktet.

Mer fra: Debatt