Frps insistering på å belønne sin tidligere partihøvding med en plass i Nobelkomiteen, sier mye om partiets stortingsgruppe. Prinsipper feies vekk når det passer. Stortingets flertall er innstilt på å vedta en regel om at stortingsrepresentanter og vararepresentanter ikke skal kunne velges til Nobelkomiteen. Frp har tidligere støttet en slik regel. Den skal bare ikke gjelde nå. Nå gjelder det å få presset Hagen inn i Nobelkomiteen mot stortingsflertallets ønske.
Frps holdning overrasker meg ikke. Gruppa har skiftet syn på Carl I. Hagen. Han ble vraket som partiets kandidat til Nobelkomiteen ved forrige valg. Den gangen var Siv Jensen gruppeleder og Ketil-Solvik Olsen var leder for valgkomiteen. De to fant ingen saklig grunn til å kaste Inger-Marie Ytterhorn og sette inn Carl I. Hagen. Den tidligere partilederens ettermæle hadde bleknet betydelig i deres øyne.
Dagens leder av valgkomiteen Ulf Leirstein og hans våpendrager Christian Tybring-Gjedde ser annerledes på Hagen. Han er fortsatt en helt i deres øyne. Hagen har gjort seg fortjent til en plass i Nobelkomiteen etter deres mening. De spør ikke om Nobelkomiteen er tjent med Hagen.
Det som virkelig forundrer og forskrekker er at Høyres stortingsgruppe stiller seg bak Frp-kjøret for å få Hagen valgt. Gruppas leder Trond Helleland mener det er «uryddig og uheldig å vedta regler med tilbakevirkende kraft.» Det argumentet holder ikke. Det er nå saken er satt på spissen med Frps steile holdning. Høyre var med på en henstilling til Frp om å komme opp med en annen kandidat for å unngå rolleblandingen av Nobelkomité-medlem og stortingsmedlem. Til det sa Frp blankt nei. Høyre bøyde seg.
Statsminister Erna Solberg griper ikke inn for å stanse «Sirkus Hagen». Regjeringspartiet Frp får holde på til tross for at Høyres folk vet like godt som andre i Stortinget, at dette går ut over Stortingets og Nobelkomiteens omdømme. Nobelkomiteens sekretær har advart mot å velge Hagen. Olav Njølstad frykter at valg av vararepresentant Carl I. Hagen vil skade omverdenens oppfatning av Nobelkomiteens uavhengighet av Stortinget.
Det er betegnende for Høyres avmakt i forhold til Frp at Høyre slår ring om Carl I. Hagen, som i årevis var et skjellsord i Høyre. Høyre vet at Hagen ikke er riktig person i Nobelkomiteen. Hagen er ekspert på krig. Ikke på fred. Høyres regjeringssamarbeid med Frp trumfer alle andre hensyn.
Høyre har ikke hatt godt av det lange samarbeidet med Frp. Statsminister Solbergs autoritet som regjeringssjef er svekket av Frps spesielle parlamentariske skikk med en politikk i regjeringen og en annen i Stortinget. Ingen statsminister i en koalisjonsregjering før henne har tolerert noe slikt. Sp forsøkte seg i sentrumsregjeringen Bondevik, men ga seg raskt med det. SV gjorde i starten noe av det samme i Stoltenbergs rødgrønne regjering, men ble satt på plass av statsministeren. I regjeringen Solberg får Frps stortingsgruppe drive sin egen politikk uten at statsministeren griper inn.
Statsministeren grep heller ikke inn da fiskeriminister Per Sandberg byttet ut statsrådshatten med partihatten og gikk i debatt med regjeringens EU-minister om EØS-avtalen. Eller da finansminister Siv Jensen tok på seg partihatten i kommunevalgkampen og advarte kommunene mot å ta imot flyktninger slik regjeringen la opp til.
Kan hende vil forholdet mellom Høyre og Frp endre seg hvis Venstre går inn i regjeringen. Jeg kan ikke tenke med at Trine Skei Grande vil finne seg i at Frps stortingsgruppe får stå fritt til å undergrave regjeringens politikk.
Målet er å styre sammen i fire år. Det blir vanskelig fordi Venstres politikk og praksis er svært forskjellig fra det Frp driver med. Muligheten er stor for at det kan skjære seg mellom Venstre og Frp. Da nytter det ikke for statsminister Solberg å megle. Da må hun velge mellom Venstre og Frp.