Sørsudanere feirer fredsavtalen og venter på president Salva Kiir i hovedstaden Juba sist uke. FOTO: AKUOT CHOL/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

13-08-2018

Håndbak med djevelen

Skal man forhandle med djevelen må man fire litt på krava. Det gjør det internasjonale samfunnet nå overfor lederne i Sør-Sudan.

Det har vært en hektisk sommer for dem som forhandler om fred i Sør-Sudan. For rundt et år siden tok nabolandene føringen for fredsprosessen som skal få slutt på en snart fem år lang borgerkrig, men det var først nå i juni det så ut til å løsne. 27. juni underskrev de to hovedmotstanderne president Salva Kiir og hans tidligere visepresident Riek Machar en avtale om å få slutt på kamphandlinger. Den 5. august skrev de så under på en litt mer detaljert avtale om maktdeling. Avtalen gir de to tre måneder til å få på plass en ny overgangsregjering. I denne regjeringen skal det fordeles hele 35 ministerposter. Over det hele skal fortsatt Salva Kiir være president, mens Machar får tilbake en visepresidentpost. Denne skal han dele med fire andre. Men selv om avtalen inneholder en hel del detaljer om maktfordeling, ligger smådjevler i de detaljene som så langt ikke er på papiret. Avtalen mangler så langt de fleste mekanismer som kan hindre at krigen bryter ut på ny. Deriblant det som må til for å finne ut hvorfor den brøt ut, gjennom en rettsprosess.

Krigen i verdens yngste stat brøt ut i desember 2013 og har vært usedvanlig brutal for Sør-Sudans befolkning. Med unntak av noen måneders opphold på tampen av 2015 og i begynnelsen av 2016 har kamper og oppgjør bølget fram og tilbake over savanne og sump, uten omsyn til hvorvidt de som har stått i veien har vært stridende eller sivile. Dette har resultert i at hver tredje innbygger i landet nå er på flukt, enten i sitt eget land, eller i nabolandene. Det er dokumentert angrep på sivile, massevoldtekter, rekruttering av barnesoldater og bruk av den brente jords taktikk i hele delstater.

Norge, som en del av Troikaen sammen med USA og Storbritannia har hatt en helt spesiell rolle i prosessen med å stoppe det hele. En prosess vi fortsatt er en del av. Men tilfellet Sør-Sudan illustrerer flere av de paradoksene man møter på som fredsmegler, krigen er jo fæl og må stoppes, men hvordan gjøre dette når partene ikke vil? Partene har gjort seg skyldig i grove brudd på menneskerettighetene, og bør stilles til ansvar, men de er også nøkkelen til å få slutt på konflikten. Det siste året har Troikaen og Norge satt seg litt på sidelinjen, og overlatt noen av disse vanskelige spørsmålene til Sør-Sudans naboland, som Sudan og Etiopia.

Det er spesielt lederne i disse to landene som nå har fått de to hovedantagonistene til å prate sammen og skissere opp en avtale. Men på veien har man utelatt noen av punktene som Troikaen tidligere presset på for. Og et av disse punktene er å få slutt på straffefriheten for grove brudd på menneskerettighetene. I en konflikt som FN mot slutten av 2016 karakteriserte som «folkemordlignende». Det handler altså om noen av de verste forbrytelsene kjent for oss.

Det er tre år siden siste avtale om Sør-Sudan, en avtale Norge hadde en mer aktiv rolle i. I denne avtalen, som kollapset i juli påfølgende år, lå det inne et veikart både for en domstol og en sannhets- og forsoningskommisjon. Sørsudanerne kom imidlertid aldri så langt som å nedsette noen av delene. En straffedomstol er det selvsagt ingen av partene som ønsker seg. Noe av det første president Kiir har gjort etter at den siste avtalen kom på plass var å gi generelt amnesti til alle som har deltatt i krigen, uansett forbrytelse. Partene ønsker selvsagt heller ingen internasjonal domstol, og har gjort det klart at en eventuell rettsforfølgelse av grove brudd på menneskerettighetene i Sør-Sudan vil være kontraproduktivt i prosessen nå. Om mulig kan man se for seg en forsoningskommisjon, dette har både menneskerettsgrupper og kirken tatt til orde for. Forbildet er Sør-Afrika sannhets- og forsoningskommisjon, etter apartheid. Kommisjonens arbeid og høringer hadde minst tre formål. Det første var å gi ofre for overgrep en slags visshet og rettferdighet om hva som skjedde med dem eller deres kjære. Det andre formålet var å ta hele det sørafrikanske samfunnet gjennom en slags renselsesprosess, der alle, uansett bakgrunn, fikk en felles forståelse for apartheids redsler. Det tredje formålet var selvsagt å få klarhet i hva som skjedde under apartheid, og få dokumentert det for ettertiden. Er man noenlunde enig om fortida, er det lettere å gå framtida i møte. Forutsetningene for mange av høringene i Sør-Afrika var at man skulle kunne gi amnesti til dem som valgte å fortelle om sine forbrytelser. Dette gjorde det også enklere for alle å gå med på prosessen.

Både en domstol og en forsoningskommisjon har altså vært på bordet i samtalene om Sør-Sudan. Men i de siste avtalene som er gjort finnes verken eller. Det betyr at de som har vært ansvarlige for de siste fem årenes redsler i denne omgang ikke stilles til ansvar. Det betyr også at det fortsatt vil være uklart hva som egentlig har skjedd i denne krigen. Sist prosessen brøt sammen, i juli 2016 var nettopp beskyldninger om hvem som hadde skylda for tidligere utbrudd et av temaene. Å ikke forplikte seg til et rettsoppgjør, kan kanskje gjøre ende på volden som fortsatt plager landet, akkurat nå, men det gir et dårlig fundament for varig fred. For dem som følger forhandlingene, inkludert våre egne diplomater, er det der djevelen ligger.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!