Kultur

Høyrebølge i Latin-Amerika?

I 2016 vil vi kunne se flere pragmatiske politiske endringer i Latin-Amerika, men generelt blir det ingen forvandling fra rødt til blått.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

To viktige valg i Latin-Amerika denne høsten har fått kommentatorer til å trekke fram glasskula med spådommer om at en høyrebølge skyller over regionen etter et tiår med venstredominans. Men venstre-høyreaksen har aldri vært så tydelig som man kan få inntrykk av. Det som skjer i dag er ikke en helomvending mot høyre, men pragmatiske endringer i all hovedsak innenfor demokratiske rammer der sittende regjeringer blir straffet for økonomisk nedtur og korrupsjon.

I dag tiltrer Venezuelas nye parlament. Det ble valgt den 6. desember, og for første gang siden 1999 har høyreopposisjonen fått flertallet av de 165 plassene. Få land har vært mer polarisert mellom høyre- og venstresiden enn Venezuela etter at Hugo Chávez overtok i 1998 og startet den såkalte «bolivarianske revolusjonen». Nicolás Maduro, som overtok etter Chávez´ død in 2013, har gjort lite for å redusere polariseringen, og styrt en periode av økonomisk krise, inflasjon, korrupsjon, fattigdoms-økning og misnøye. Chavistene sentraliserte makt og reduserte domstolenes uavhengighet, men har legitimert seg gjennom 17 år ved makten ved å organisere 13 valg og folkeavstemninger, hvorav de vant 12.

Da opposisjonen sikret to tredels flertall i parlamentet ved valget den 6. desember, noe som ville gitt dem mulighet til å velte regjeringen, aksepterte Maduro nederlaget på tross av en sedvanlig skur av ukvemsord. Men like etter svarte chavistene med først å etablere et «gatas parlament» som alternativ til det offisielle, og senere å trekke i tvil valget av åtte av opposisjonens parlamentsmedlemmer. Det er derfor uklart om opposisjonen beholder sitt to tredels flertall og hva som vil skje videre. Den sikreste spådommen er at i Venezuela vil man ikke gå fra venstre til høyre, men fra kaos til komplett kaos.

I det andre av høstens valg – i Argentina – er maktskiftet klarere. Etter 12 år med «kirschnerismo» – regjeringene styrt av venstresiden i det gamle peronistpartiet, ledet av Nestor Kirschner (fra 2003 til hans død i 2010) og etterpå av kona hans, Cristina Fernández – vant den høyreorienterte næringslivslederen Mauricio Macri. Han har ikke ligget på latsiden siden han overtok 10. desember. I løpet av første uka annonserte han politikk som vil reversere forgjengerens mest kontroversielle tiltak: opphevelse av kapitalkontroll, innført for å hindre argentinernes tradisjonelle iver etter å sende penger ut av landet, og fjerning av skattlegging av landbrukseksporten, innført for å redusere store jordeieres dominans og fylle statskassen med penger som ble brukt til sosiale program.

Men selv om folk var misfornøyde med korrupsjon og dyrtid i siste periode av ekteparet Kirshcners regime, er sjansene for at den umiddelbare effekten av Macris politikk blir «mer av det samme», iallfall mer inflasjon. Da kan folk fort vende seg vekk fra ham igjen, og uten flertall i kongressen, med en svak økonomi og protester i gatene, kan Argentina gå en ny urolig tid i møte.

Valgene illustrerer på hver sin måte hvor tvetydig Latin-Amerikas høyre-venstre inndeling er. For en del av befolkningen er tilhørighet til venstre eller høyresiden tilsynelatende viktigere enn nasjonal identitet. Å være på venstresiden dreier seg om mye mer enn å stemme på et parti; det handler om å være en del av en historisk kamp for rettigheter og fordeling som verken begynner eller slutter med enkelte valg. Samtidig stemmer flertallet – også i Venezuela – først og fremst ut ifra lommebok og tillit til enkeltpersoner, ikke ideologi. Når råvareprisene og Kinas etterspørsel etter latinamerikanske varer stuper som de gjør nå, vil sittende regimer også straffes, om de er fra høyre eller venstresiden.

Samme pragmatisme kommer vi sannsynligvis til å se i valgene som kommer i 2016. I april er det valg i Peru. Her har ikke sittende president Ollanta Humala mulighet til å stille til gjenvalg, men ville sannsynligvis tapt om han kunne. Peru har lenge vært stjernen i Latin-Amerika når det gjelder økonomisk vekst, men har det siste året fått merke konsekvensene av fallende råvarepriser. Svaret fra velgerne ser ut til å være å favorisere datteren til den høyrepopulistiske Alberto Fujimori som styrte Peru ved hjelp av vold, bestikkelser og almisser mellom 1990 og 2000. Forholdet mellom ham og datteren Keiko har vært sammenlignet med forholdet mellom Jean-Marie og Marine Le Pen i Nasjonal Front i Frankrike, men det kan se ut som Keiko er mer villig til å bevege seg fra høyre mot sentrum av valgmessige årsaker, på samme måte som Ollanta har beveget seg mot sentrum av pragmatiske årsaker. Vi kan nok vente valgretorikk i større ideologiske bokstaver når den gamle geriljalederen Daniel Ortega, som har styrt Nicaragua siden 2007, igjen står på valg i november. Men det avgjørende blir nok likevel om de internasjonale og økonomiske forholdene overskygger effekten av Ortegas partimaskineri og skruppelløse taktikkeri.

Det er åpenbart at Latin-Amerika er i en vanskelig periode. I 2016 vil vi kunne se flere pragmatiske politiske endringer, men generelt blir det ingen forvandling fra rødt til blått. Skal vi snakke i fargekoder kan det heller kalles fra rødt til grått, og bare i enkelttilfeller helsvart.

Mer fra: Kultur