Debatt

«Gutter gråter ikke»

Feminismen har et godt rettighetsspråk for kvinner. Vi har ikke et like godt språk for menn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Se dere rundt, det er gutta som sliter». Det skriver velferdssforsker Monika Grønli Rosten, i den ferske tekstsamlingen «Kjære bror», og etterlyser den samme drahjelpen fra samfunnet til minoritetsguttene som jentene får.

I offentligheten har det lenge vært de unge minoritetskvinnene som løftes fram og får oppmerksomhet fra politikere og mediene for frigjøringskampen de fører. I seg selv er det positivt, men det er påfallende at unge menn som engasjerer seg i de samme sakene, ikke vekker like stor interesse. Er det ikke like betydningsfullt at også unge menn heies og løftes fram som forbilder og rollemodeller? At unge menns kamper og erfaringer også blir tatt på alvor?

Politikere og samfunnsdebattanter bruker som oftest kvinner som eksempler på ofre for patriarkalsk kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Dermed blir faren, broren eller ektemannen implisitt sett på som undertrykkeren. Mange har hørt om Shabana Rehman, langt færre har hørt om hennes bror Shakeel Rehman, som også har kjempet iherdig mot ukultur og undertrykking. Det er med på å usynliggjøre at også gutter og menn sliter og rammes av patrikalske strukturer. Patriarchy has no gender, skrev den kjente feministen Bell Hooks, og det er en viktig påminnelse i debatten om likestilling.

Frafall på videregående skole er markant høyere blant gutter med innvandrerbakgrunn enn hos jentene, og den sammen tendensen speiles i samfunnet for øvrig. Statistikk viser klart at sjansen for å bli involvert i kriminalitet og voldelige miljøer også er betydelig høyere for gutter. I norske fengsler er 94 prosent av de innsatte menn. En annen alvorlig indikasjon på at gutter sliter med livets utfordringer er selvmordsstatistikken. Menn har tre ganger så høy risiko for å begå selvmord enn kvinner. Tre ganger så høy! Spesielt unge menn er utsatt. Menn er også i flertall på statistikken over hvem som blir permanent uføretrygdet, mottar sosialhjelp i ung alder, blir voldelig radikaliserte, sliter etter samlivsbrudd, blir behandlet for rusmisbruk og er hjemløse. Dette viser at gutter og menn er ekstremt sosialt utsatte på mange områder. Er det ikke på høy tid å innlemme dette i de store likestillingskampene?

Rammen for hva som er sosialt akseptabelt for jenter, er på mange områder romsligere enn hva som er sosialt akseptabelt for gutter, og vi vet for lite om hva dette betyr for identitetsdannelsen og livskvaliteten for gutter og unge menn som vokser opp. Den psykisk syke mannen lider ofte alene, eller påfører andre rundt seg skade som følge av egen smerte.

At gutter og menn ikke får anerkjennelse for sin frihetskamp på samme måte som jenter gjør frigjøring vanskelig – i verste fall umulig. Tilsynelatende kan det se ut som om menn har større seksuell og bevegelsesmessig frihet, men denne friheten er en del av et kjønnsrollemønster som dyrker en ensformig maskulinitet som langt fra alle menn er komfortable med, og som rett og slett kan være direkte destruktivt. De som ikke klarer å møte maskulinitetsidealene, risikerer å bli utsatt for vold fra andre menn, emosjonelt press og mindreverdighetskomplekser.

Gir vi som samfunn mennene rom nok til å utforske og få hjelp til å mestre følelser som skam, sinne og nederlag? Mektige normer om ære og skam kan ta stor plass i både majoritets- og minoritetskulturer, om enn på forskjellige måter. Disse normene kan både utløse og opprettholde psykisk lidelse og sosiale dynamikk som undertrykker individet.

Mannsrollen er i rask forandring. Hva som utgjorde en vellykket mann for bare en generasjon siden, kan være det samme som gjør en mann til samfunnstaper i dag. Det ligger fortsatt sterke sosiale og kulturelle forventninger i hele samfunnet om at gutter skal være sterke og «tåle» – fordi de er gutter – det starter i vuggen og øker gjennom oppveksten. «Gutter gråter ikke», «slutt å oppføre deg som en jente», «er du homo eller», er utsagn som gutter møter tidlig i barndommen, og som strammer inn deres emosjonelle handlingsrom som gutter. Trange kjønnsroller og forventninger som oppleves som eller er direkte tvang, er like alvorlig for gutter som for jenter, men det er ofte vanskeligere for gutter å snakke åpent om det og oppsøke hjelp. Det viser statikken fra hjelpeapparatet.

Menn kan definitivt bli flinkere å engasjere seg i likestillingssaker, men likestillingskampen kan også bli mer inkluderende – for menn generelt, og minoritetsmenn spesielt. Når gutter og menn med minoritetsbakgrunn blir neglisjert i debattene om undertrykkende kulturelle strukturer, er diskursen med på å opprettholde de samme strukturene man kritiserer.

Kampen mot patriarkatet kan nemlig aldri vinnes uten at begge kjønn er inkludert. Feminismen har utviklet et godt rettighetsspråk for kvinners likestillingsutfordringer, og ikke minst verktøy til å kritisere og bevisstgjøre negative strukturer og patriarkalske normer, som hemmer og undertrykker kvinner. Men vi har ikke et tilsvarende godt språk for menns utfordringer. Det er i begge kjønns interessere at kjønnsrollene er så romslige som mulig, og at spesifikke utfordringer knyttet til å være gutt eller jente blir viet like mye oppmerksomhet og vilje til problemløsning. Noen mener vi ikke har kommet langt nok i likestillingskampen for kvinner, og derfor må det prioriteres. Andre mener absurd nok at likestillingen har gått for langt. Vel – likestilling kan ikke gå for langt, da er det ikke lenger likestilling. Det gjelder for begge kjønn.

Mer fra: Debatt