Debatt

Gutta våre

«Noen sier at vi ikke har underklasse i Norge. Det har vi».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dette sier forfatteren Jan Kristoffer Dale, som akkurat har fått Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlingen «Arbeidsnever», i et intervju med Fædrelandsvennen nylig.

Han fortsetter: «Politikere skjønner ikke hvordan mange mennesker har det. Jeg så mye urettferdighet da jeg jobbet i bemanningsbyrå. Politikere skjønner ikke at dette foregår, at mange jobber på korte kontrakter, hvor de som jobber hardest får bli værende. Om du sier nei til en vakt, kommer andre inn i stedet».

Vi som er politikere trenger kunnskap om det som skjer i arbeidslivet, om det «store bildet». Men store bilder er satt sammen av mange små. Jeg sitter med den nylig fremlagte Perspektiv-meldingen 2017, om lange linjer for Norge mot 2060. Jeg blir slått over at knapt noen melding kan fange opp det perspektivet Dale deler med oss. På besøk til Berlin i mars møtte jeg SPDs nye leder Martin Schulz. Han sa at noe av det som gjorde inntrykk på ham var at mange han møtte sa de opplevde å bli «snakket til som om de var statistikk».

Den siste tida har jeg besøkt folk på jobb på en ny måte. Jeg har etter beste evne vært med å jobbe, sammen med dem arbeiderbevegelsen er til for. Det har gitt meg mye som jeg tar med meg tilbake til politikk og programprosess, blant annet om hvordan det er å jobbe i bemanningsbyrå uten trygghet for morgendagen. Om hvordan målet «trygghet for arbeid» må suppleres av målet «trygghet i arbeid».

Dales perspektiv fanger opp også en annen dimensjon ved den økte midlertidigheten, innleien og utryggheten: Alle de som faller ut av, eller aldri kommer inn i, arbeid. Det er en gruppe det skrives mye om i perspektivmeldingen. Med god grunn: Under Høyre- og Frp-regjeringen har sysselsettingsandelen falt til den laveste på over 20 år. Og verre; den fortsetter å falle.

Gjennom sine noveller er Dale blitt en slags talsperson for denne gruppen. For noen uker siden prydet han blant annet forsiden på Aftenposten, under overskriften «Klasseskillene øker. Unge menn faller utenfor.» I avisa kunne man lese om en fersk rapport fra forskerne Simen Markussen og Knut Røed, som viser at gapet mellom unge menn fra lav- og høyinntektsfamilier har økt betydelig siden 1992. Mens familiens inntekt spilte liten rolle for om unge menn falt utenfor eller ikke på begynnelsen av 1990-tallet, har klasseskillet økt kraftig de senere årene. I 2012 var bare 78 prosent av menn fra lavinntektsfamilier sysselsatt.

Årsakene til denne utviklingen er flere og sammensatte; flere vokste fram også på vår vakt. En viktig endring er at vi gjennom EØS-avtalen har blitt en del av et felleseuropeisk arbeidsmarked. EØS-avtalen har tjent Norge, norsk økonomi og norske arbeidstakere godt. At flere har kommet hit for å jobbe, har forhindret flere problemer i den lange høykonjunkturen vi har bak oss.

Men det har også gitt oss utfordringer og problemer, som bare kan løses gjennom politikk. Arbeidsmarkedet vårt krever en langt mer fremoverlent politikk enn før, der vi ser ulike problemer i sammenheng: Sterkere tiltak for tidlig innsats i skolen, kraftige tiltak mot sosial dumping og utrygge ansettelser, og sterkere politikk for å integrere nye landsmenn.

Et eksempel: Mens vi under tidligere høykonjunkturer så at arbeidsgiverne «støvsugde» arbeidsmarkedet, og «alle» fikk en mulighet, ser vi nå at støvsugeren ikke rekker ut i «hjørnene». Ferdig utlærte, og ofte unge og ressurssterke, arbeidsinnvandrere erstatter de som er litt svakere stilt. Mange av arbeidsinnvandrerne har på sin side lite kunnskap om rettigheter og plikter, de har språkproblemer og løs tilknytning til arbeidslivet. De jobber lange dager, og de er mer utsatt for arbeidsulykker.

Vi risikerer dermed en dobbel utelukkingsmekanisme fra arbeidslivet: Unge norske arbeidstakere – mange av dem selv med innvandrerbakgrunn – slipper ikke til, eller presses ut. I den andre enden arbeidsinnvandrere som slites ut lenge før pensjonsalder. Begge gruppene risikerer varig utestenging fra arbeidslivet.

Å sikre arbeid til alle krever at vi har en politikk for begge disse gruppene. Vi må som før jobbe videre med å utvikle tiltak som treffer bedre for dem som ikke kommer inn i arbeid.

Like viktig er dette: Å bidra til at nye grupper arbeidstakere kommer inn i den norske arbeidslivsmodellen, og en aktiv innsats for anstendige arbeidsvilkår. Dette gjelder ikke bare arbeidsinnvandrere, men også folk som har kommet hit som flyktninger og asylsøkere. Selv om det er bred enighet i Norge om at vi må ha flere innvandrere i arbeid, ser vi at regjeringen lar folk sitte på vent på mottak, og at den kutter i norskopplæringen. Det er dårlig politikk, både for norske nordmenn og for nordmenn som kommer fra andre land.

«De aller fleste som havner utenfor, havner utenfor av en grunn», sa Dale da han ble intervjuet. «Jeg tror vi må slutte å kalle dem «late» og heller være åpne for tanken om at disse ungdommene er redde og utmattede. Det handler ofte om unge mennesker som ikke klarer å leve opp til samfunnets forventninger».

Som politikere gjør vi klokt i å forsøke å forstå hvordan det er å være arbeidsløs, å ikke «passe inn» på skolen – eller hvordan det er å være ansatt på midlertidige kontrakter. Det kan vi bare gjøre gjennom å møte folk, snakke og lytte. Men takket være forfattere som Dale kan vi også lære ved å lese. Så blir spørsmålet og testen om vi klarer å omsette innsikten til politikk. Etter valget i september har jeg til hensikt å forsøke.

Mer fra: Debatt