Illustrasjonsbilde.

Illustrasjonsbilde.

Vis bildetekst
Foto: Hilde Unosen

14-05-2018

Gulrot og pisk

Det er troen på at økonomiske insentiver virker som gjør at norske politikere øker avgiftene på alkohol og senker momsen på grønnsaker.

– Hvis du går pent i 17-maitoget skal du få en is når vi er ferdige.

I årevis har norske foreldre brukt denne typen lokkemidler for å sikre orden i rekkene på nasjonaldagen. På økonomispråket kalles de «insentiver». Et insentiv er et virkemiddel som motiverer oss til å endre oppførsel.

Troen på at insentiver virker, er for økonomer det oppstandelsen er for de kristne. Selve grunnlaget for verdensbildet vårt. Og ofte virker de da også. Selv om de av og til virker på en annen måte enn vi tror eller håper på. Ved å manipulere kostnadene på ulike varer og tjenester, forventer vi at folk bruker mer av det som blir billigere og mindre av det som blir dyrere.

Én pris i seg selv forteller nemlig ikke en økonom om noe er billig eller dyrt. Den er bare et verktøy som skaper balanse mellom tilbud og etterspørsel. Spør du en økonom om noe er dyrt vil hun svare: «Hva annet kan jeg kjøpe for pengene?» Og «ville det gitt meg mer nytte å bruke pengene på noe annet?» En pris er kun interessant når den sammenlignes med andre.

Det er troen på at økonomiske insentiver virker som gjør at norske politikere øker avgiftene på alkohol og senker momsen på grønnsaker. Vi antar det vil få folk til å drikke mindre Cognac og heller spise mer brokkoli og spinat. Om det virker? Vanskelig å si. Det kan godt hende. Hensikten er i hvert fall god! Verre blir det når den samme logikken brukes på alle mulig andre arenaer.

Dersom ledigheten stiger vil en teoristerk økonom for eksempel kunne si at problemet er at prisen på arbeidskraft er for høy. Vi må senke lønningene for å gjenvinne balansen mellom tilbud og etterspørsel. For henne er det ikke noe som heter for høy ledighet, bare for høye lønninger.

Eller hvis for eksempel en økonom-politiker vil løse fattigdomsproblemet? Hva vil hun da tenke? Kanskje noe i denne gata: Hvis vi bare gjør det litt dyrere å være fattig, så vil folk velge en annen tilværelse helt frivillig. De kommer til å jobbe mer enn før og så kan de slutte å være så fattige hele tida.

En slik virkelighetsfjernhet ville vært morsom, hvis den ikke var sann. Det er nøyaktig dette våre politikere gjør når de øker avgifter og egenandeler og kutter i overføringer, trygder og universelle ordninger. Hensikten er å gjøre det dyrere å være fattig og lavtlønnet. Det øker nemlig forskjellen mellom de som jobber mye og de som jobber lite eller ingenting. Og som vi husker: det er forskjellen mellom alternativene økonomen er opptatt av. Ved å øke den, oppstår insentivet som får folk til å jobbe mer.

Men hva så med de rike? Trenger de insentiver? Jo visst: Har du økonombrillene på nesa har du overhodet ingen tro på at de rike vil gjøre sitt beste uten at de får insentiver. Men: Der løsningen for å få folk ut av fattigdom er å gjøre det dyrere å være fattig, er det underlig nok omvendt med de rike. Skal vi få dem til å jobbe mer, må vi gjøre det billigere å være rik. De må ha skattelette, bonuser, opsjoner, lønnsøkninger og eierandeler i selskapene de jobber i. Det er rare greier. Nøyaktig hvor grensa går mellom de som må fratas penger for å bli motivert, og de som må få flere penger for å bli motivert, vet vi ikke. Kanskje det er det som kalles middelklassen?


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!