Ingen av oss vet helt hvor vi er om 100 år. Alt vil neppe være glemt, men det meste vil synes nytt. Noen synes mer utålmodig på det nye paradis som vil oppstå, og de hilser transhumanismen velkommen. Vi er ikke fornøyde med bare å være menneske lenger, vi vil oppheve svakelige menneskelige sider. Men hvor blir menneskeverdet av i denne nye verdenen?
Menneskets natur har alltid endret seg. Overgangen til bevisst individ skilte oss for alltid fra primatfrendene våre. Vi ble klodens voktere og skapte myter og religioner for å tolke, forstå og klare livet som frie skapninger. Vi har kommet så langt i vår kosmiske reise at intelligensen vår i teorien kan kobles fra bevisstheten vår. Vi skaper datakraft som er så sterk at datasystemet vil vite mer om oss enn vi vet om oss selv. Om dette medfører riktighet, hva blir vi da redusert til, eller opphøyd til?
Algoritmer og liv
Vi har selv gitt livene våre mening. Vi oppgraderer oss stadig med ny kunnskap og etter hvert med plastisk kirurgi og implantater. Det er bare starten og transhumanister er oppglødde over at vi kan avskaffe sykdom og lidelse, funksjonsnedsettelse og kanskje endog døden selv. Vi har blitt gudemennesket. Det er i alle fall benevnelsen forfatter Yuval Noah Harari bruker i boken Homo deus.
De datamaskinene/programmene/robotene vi bygger for fremtiden har ingen følelser, ingen bevissthet og dermed ikke den intelligensen vi tenker på som menneskelig. Men supermaskinene vi har skapt, «kjenner» oss samtidig bedre enn vi kjenner oss selv. Det er en form for intelligens, sier Harari. Google bryr seg ikke om oss, men systemet kan prosessere våre valg og preferanser slik at det vet hva vi ønsker oss før vi gjør det selv. Det har et visst potensial til å endre hva det vil si å være menneske.
Den allmektige
Vi har overvunnet naturen, i den forstand at vi kontroller den, og vi har løst mange av våre «gamle» problemer. Det er mindre krig, det er mindre sult, og det er mindre sykdom. Vi kan til og med se for oss at vi med ingeniørkunst kan styre jordens klima. Det er ingen grenser. Ved å la informasjonen strømme så fritt som mulig, har vi som art kommet langt. Til og med følelsene våre kan ses på som informasjon som flommer mellom nervecellene våre. Og det vil maskiner etter hvert være med på å styre, i forhold til helse, følelser og tanker.
Teknologi er et gode, om vi styrer utviklingen. Hvis ikke risikerer vi at våre begrep om menneskeverd for alle kommer under press, og at perfeksjon og avskaffelse av det «mindreverdige» føles naturlig. Historisk har vi vært der før. Vi kan komme dit igjen. Transhumanismen er som skapt for det.
Men hva slags samfunn leder det til? Vi har «jobbet» oss frem til det vi oppfatter som modernitetens gaver, nemlig liberalisme, demokrati og personlig frihet. Men nå kommer det Hariri kaller en ny religion: Dataismen. Den har mange følgere, og de mest religiøse av dem holder til i det vi kjenner som Silicon Valley i California. Her regjerer informasjonen, det er den eneste kilde til verdi. Vi er det vi bidrar til av dataprosesser. Det fine med det er at alt er tilgjengelig, vi får raskt adgang til det vi behøver. Det er et tastetrykk unna. Våre «likes» og våre erfaringer går opp i en høyere enhet. Om du mangler skrupler, er datakyndig og smart og er villig til å la din personlige identitet knyttes til maskiner, så kan du bli del av den nye gudeklassen. Og denne gudeklassen vil være mer åpen for de mer radikale sidene av transhumanismen vil jeg tro.
Grisen og oss
Mer lykke og mindre lidelse høres greit ut. Men Harari advarer mot at jakten på perfeksjon via maskiner og teknologi kan føre til det motsatte. Ved at vi blir avstumpede. Han viser til menneskets forhold til våre husdyr. Dyr har følelser og intelligens. Likevel piner vi dem i det industrialiserte landbruket. Det plager oss ikke nevneverdig, til tross for at griser står i små jernbur og grisunger separeres fra mor med en gang. Det samme kan skje med oss, sier Harari, om maskinenes makt blir for stor. Like lite som vi bryr oss om grisenes følelser og intelligens, vil ikke «intelligente» maskiner bry seg om vår intelligens, om vi står i veien for informasjonsflommen.
Datamaskiner og teknologi må brukes for å tilrettelegge for menneskelig intelligens, og ikke omvendt. Den smarte teknologien vi nå skal ta stilling til, må være «… økologisk bærekraftig, sosialt akseptabel og ikke minst må den skape en ønskverdig situasjon for mennesket», som filosofiprofessor Luiciani Floridi sa det under et seminar hos Fritt ord høsten 2016.
Harari og andre forfattere sitter selvsagt ikke med noen fasit. Men deres advarsler er verdt å ta med seg i debatten. Vår jakt på kroppslig perfeksjon og troen på teknologiske løsninger på alle våre menneskelige behov, kan føre oss inn i en tilnærmet biokjemisk avhengighet til datamaskinene våre og nettet. Transhumanismen og Gudemennesket er like rundt hjørnet. Men er det bra for deg og for meg, for biologien, for sjelen vår og i ytterste konsekvens, for universet?