Det er vanskelig å beskrive det som noe annet enn dypt deprimerende. Under gårsdagens spørretime i Stortinget demonstrerte statsminister Erna Solberg tydelig og klart, gjentatte ganger, at hun ikke har forstått hva striden som førte til Sylvi Listhaugs avgang egentlig handler om.
Hun hadde muligheten. Ap-leder Jonas Gahr Støre la ballen på straffmerket, snauklipte plenen hele veien til mål og sendte keeperen i garderoben. Men Erna Solberg greide ikke å score. Ikke på første forsøk. Ikke på andre, ikke på tredje og ikke på fjerde, femte eller sjette. Jeg tror ikke det er av vond vilje. Jeg tror hun virkelig prøvde, etter beste evne, å få ballen i kassa.
Grunnen til at hun ikke får det til, er ikke at hun ikke vil. Det er at hun ikke kan.
Støres spørsmål var veldig enkelt. Han ville vite om Lishaugs innlegg, der påstanden om at Ap setter terroristers rettssikkerhet foran rikets sikkerhet, illustrert med al-Shabaab-soldater, «nører opp under farlige holdninger og konspirasjonsteorier og kan være farlig i et samfunn som også skal beskytte borgerne mot handlinger».
Solberg svarte at innlegget var over grensen. Hun pekte på at debatter om innvandring fyrer opp diskusjonene. At bilder av henne selv sammen med folk som bruker hijab «er lett antennelig spørsmål». Men hun tok avstand fra at Listhaug hadde drevet med det hun kalte «bevisst nøring». Og F-ordet brukte hun ikke.
Støre prøvde igjen: «Jeg tilla ingen mening her. Jeg stilte spørsmål om denne type utspill og bildebruk er farlig, om det nører opp under farlige holdninger». Solberg svarte nok en gang med å gå utenom. «Jeg mener det er viktig at vi i disse spørsmålene trår varsomt», sa hun. Det er jo helt riktig, det. Helt sant. Men det har ingenting med denne diskusjonen å gjøre.
Nå begynte Støre å bli utålmodig. «Hvis ikke landets justisminister, og heller ikke statsministeren, forstår at den typen utspill er farlig, er det veldig alvorlig», sa han.
Det er en helt avgjørende forskjell på usaklig debatt og farlige konspirasjonsteorier som peker ut politikere som landssvikere med en hemmelig agenda, som samfunnsfiender som vil rasere Norge. I Norge vet vi at disse ideene er dødelige. Vi må kunne forvente at statsministeren vår, av alle, ser dette.
Måten Solberg møtte denne debatten på, tyder på at dette alvoret ikke har sunket inn. Vi så noe lignende da Jan Tore Sanner beklaget at han hadde brukt ordet «22. juli-kortet» og korrigerte det til «argumentet». Det var en litt mindre plump formulering, muligens, men innholdet var det samme.
Solberg pekte på at slike debatter som den vi har hatt nå, er ekstra vond for dem som ble rammet 22. juli. «Det finnes mennesker i vårt samfunn som har vært så tett på terror, og så tett på høyreekstrem terror, at hele den typen debatt, det å røre opp igjen, må vi ha større varsomhet med. I den formen er vi helt, helt enige om at den debatten vi hadde i forrige uke, rørte i noe som var vondt, og som vi ikke burde hatt», sa hun.
Det er helt riktig. Likevel blir det helt feil.
Det er riktig at innvandrings- og integreringsspørsmål ofte skaper en opphetet debatt. Det er riktig at Listhaugs utspill var over streken. Det er riktig at de som fortsatt lever med smerten etter 22. juli fortsatt har det vondt.
Men dette dreier seg ikke om sorg, smerte eller sinne. Det dreier seg om noe som sprenger den skalaen Solberg ser ut til å operere med. Noe som har skjedd i Norge for under sju år siden. Et høyreekstremt angrep som var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF av politiske grunner, fordi gjerningsmannen mente at denne bevegelsen truet Norge, blant annet fordi de sto i hemmelig ledtog med islamistiske, samfunnsfiendtlige krefter.
Det er ubegripelig at statsministeren i landet som ble så hardt rammet ikke klarer å si at slike konspirasjonsteorier er noe ganske annet enn sårende ord. At hun ikke får seg til å kalle dem det de er: Farlige. I verste fall kan det faktisk være farlig.