I vårt land opplever vi i dag en økende ulikhet og mangel på omfordeling som resultat av vår blåblå regjerings politikk. Ulikheten gjelder lønn, formue og kjønn, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB). Men dette forholdet varierer mellom ulike næringer: For ansatte i finanstjenester som bank og kredittvesen og rådgivning utgjør kvinners lønn bare 71 prosent av menns, mens forholdstallet i undervisning er 94 prosent. Generelt ligger hotell- og restaurantarbeid lavest for begge kjønn i en nasjonal sammenheng. Dette gjengivelse fra SSB 2016. I Norge er kanskje den viktigste enkeltgrunnen til voksende ulikhet med arbeidsfolk som tapere er opphevelsen i 1999, under høyreregjeringen til Jan P. Syse, av lovforbudet mot privat arbeidsformidling. Opphevelsen åpnet opp for bemanningsbyråer av mange slag med ulike navn, og der ansatte i stor utstrekning blir underbetalt, ingen tariff og hvor de ansatte i byråene ikke har lønn når de ikke er utleid på oppdrag. Bedrifter og institusjoner inngår avtaler med byråene og profitterer på slik å unngå fast ansettelse. Bemanningsbyråene utnytter nyliberalismen i arbeidsmarkeder – med omfattende sosial dumping, svekket arbeidsmiljø og ulikhet som konsekvens. Dette har eksplodert med vår nåværende regjering.
Vi konstaterer at disse forhold gir bare et lite glimt inn i sosioøkonomisk ulikhet i Norge. SSB har lange tallister som viser utviklingen av den grove ulikheten på mange ulike områder – kvinner og lavt prioriterte yrkesgrupper av menn ligger på bunnen angående lønn. Kapitaleiere, toppsjefer, høyutdannede menn er de prioriterte. For tiden foregår det en undergraving av sosialdemokratiets velferdsstat, basert på stat, utjevning og likhet, av den blåblå regjeringens konkurransebaserte politikk på alle samfunnsområder – fra skole, omsorg og helse til finans og kommers. Nyliberalisme råder.
Hva er sosioøkonomisk ulikhet i en befolkning? Ulikhet i form av ulik fordeling er knyttet til ikke bare lønnsforskjeller og kapitaltilgang, men også til ulike muligheter og belønning gitt sosiale posisjoner og status innenfor samfunnet. Inntekt er lønn for arbeid og investeringer, mens rikdom er den totale verdien av penger og andre verdier minus lån. Som i den angloamerikanske verden ser vi i Norge at det er både inntekt og rikdom som fordeles katastrofalt skjevt mellom kjønn og sosiale grupper. Noen blir ekstremt rike og andre blir i økende grad fattige. Dette går ikke bra på sikt. En indikator på det er det politiske kaoset vi ser for tiden nettopp i USA og England og økonomier som går dårlig.
Veksten i de avanserte industrilandene har avtatt med mer enn 54 % siden finanskrisen 2007/2008. I de samme landene er det anslått at 44 millioner er arbeidsledige, som er om lag 12 millioner flere enn i 2007. Samtidig er inflasjonen og bankrenten på det laveste nivået siden krisen. Den dogmatiske markedsliberale økonomiske politikken virker ikke. Sentralbankene har fått tilført kapital fra staten, men lite er blitt brukt til å stimulere husholdningenes forbruk, investeringer og vekst. I stedet har bankene gjort ting verre etter liberaliseringen av finanslovgivning.
Den kjente økonomen, nykeynesianer og nobelprisvinner i 2001, Joseph E. Stiglitz, sammen med FN-rådgiver og økonom Hamid Rashid, har i 2016 kommet med et FN-memorandum med tittel «What’s Holding Back the World Economy?» Dette er et lærerikt dokument som politikere og regjeringer bør lese. Det viser at den voksende sosioøkonomiske ulikheten i ulike land, og fattigdomsproblemet, hindrer vekst. Kapital til investering finnes for penger trykkes i EU og USA, men etterspørselen synker.
Den største drivkraften bak sosioøkonomisk ulikhet i dag er arbeidslivets liberalisering og kapitalens vekst. Kapitalen som skulle gå til investeringer og nye arbeidsplasser overgår graden av etterspørsel i samfunnet med stagnasjon, ulikhet, arbeidsledighet og fattigdom som konsekvens. Dette skjer ved deregulering og konkurranseutsetting i en markedsøkonomi med en tilbaketrukket stat slik vår blåblå regjering nå i tre år har organisert Norge.
I den kjente boken fra et par år tilbake, «Kapitalen i det 21. århundre», har den franske økonomen Thomas Piketty gjennomgått et stort omfang empiri fra 20 land, og han går tilbake helt til det 18. århundret og fram til i dag. Han avdekker økonomiske og sosiale kjernemønstre, og hans studie utgjør en politisk agenda for framtiden. Han er klar i sin konklusjon: Stater med stor økonomisk ulikhet og fattigdom knyttet til sosiale grupper og kjønn mister potensiale for vekst, mens det motsatte skjer i likhetssamfunn. Ved stor ulikhet svekkes dessuten legitimiteten til politikerne og demokratiet. I likhetssamfunn bevares legitimitet og tillit til staten med positive følgevirkninger for økonomien.
Norge har med sin sosialdemokratiske arv siden annen verdenskrig bevart en grunnleggende likhetsstruktur i sosioøkonomisk forstand. Det er denne strukturen vår nåværende regjering holder på å knuse med sin nyliberale ulikhetspolitikk. Sosialdemokratiet må på banen igjen. I Norge passer statsvennlig keynesiansk politikk sosialdemokratiet, deres retorikk og ideologi. Men det blir ikke lett å argumentere bort den nyliberale ortodoksien. Men som Piketty sier: «But economic trends are not acts of God. Political action has curbed dangerous inequalities in the past, and may do so again».