I flere år har det versert rykter om Venstre-leder Trine Skei Grande og hendelser knyttet til en fest i Trøndelag. Dagsavisen er blant mediene som har valgt å ikke omtale dem. Det har vi hatt gode grunner til. Når Trine Skei Grande nå selv går offentlig ut og snakker om hendelsen i Aftenposten, er det en anledning til å forklare hvorfor saken ikke er en metoo-sak.
Slike avgjørelser vil alltid bygge på skjønn, men utgangspunktet er enkelt nok: Det er en forskjell på avslørende journalistikk om maktmisbruk og spredning av pikante rykter. Av dette følger at det også er en forskjell på seriøse medier og spekulative blogger. Vi registrerer at Finansavisen og Trygve Hegnar har samme manglende gangsyn som sistnevnte.
Sakene knyttet til Trond Giske i Ap, Kristian Tonning Riise i Høyre og Ulf Leirstein i Frp, er eksempler på det første. Saken knyttet til Trine Skei Grande, er det siste. Ut fra de opplysningene vi sitter med, er tilfellet Grande ikke en overgrepssak. Det er ikke et gjentatt mønster og det har ikke skjedd i partisammenheng. Den involverte mannen har ikke ønsket å varsle om saken – verken da eller nå.
I sterkt høyreorienterte miljøer er historien blitt brukt til å sverte og svekke Grande. Det er stygt. Grande-saken er et eksempel på at metoo misbrukes som skalkeskjul for å fremme en helt annen dagsorden.
Det har opplagt vært en taktisk vurdering fra Venstre å presentere ryktene i sitt eget narrativ på en dag da landet får en ny regjering og nyhetsbildet er trangt. Grande ønsker å legge saken død. Det bør imøtekommes – med forbehold om at det ikke foreligger til nå ukjente opplysninger.
Mange lurer også på hvorfor den siktede samfunnstoppen i Tromsø ikke navngis av seriøse medier. Dette er en alvorlig kriminalsak under etterforskning. Hensynet til ofrene veier svært tungt. Så lenge vi ikke er sikre på at de ikke blir skadelidende av en identifisering, er det riktig å holde igjen.