Hva vi gjør de neste 15 årene vil avgjøre om vi klarer å gjennomføre det store skiftet fra en fossil til en fornybar økonomi, slik at kloden ikke varmes opp med mer enn to grader. Vi må selvsagt gjøre jobben hjemme. Store omlegginger er nødvendig innen transport, bygg, jordbruk og ikke minst for å gjøre oss mindre avhengige av olje og gass.
Men de virkelig store investeringene må gjøres i de landene som samtidig skal løfte store folkegrupper ut av fattigdom. Der infrastruktur må bygges ut fra grunnen av. Til folk som i dag mangler tilgang både til transport og energi. Det krever enorme investeringer som peker i retning av et lavutslippssamfunn. Klimafinansiering vil stå svært sentralt i de internasjonale forhandlingene. Med god grunn. Det vil avgjøre om vi lykkes.
Energi er avgjørende for velstandsvekst. I de fleste fattige land har store deler av befolkningen ikke tilgang til elektrisitet. Dersom deres behov skal dekkes av kull og nye kullkraftverk, vil den globale oppvarminga bli langt høyere enn to grader. Et nytt kullkraftverk har en levetid på kanskje 50 år. Når investeringen først er gjort, og det er rikelig tilgang på billig kull som det er i mange utviklingsland, skal det mye til for å legge ned et lønnsomt kullkraftverk for å investere på nytt i fornybar energi. Derfor er de nærmeste årene så avgjørende.
Det Internasjonale Energibyrået (IEA) har beregnet at det er behov for å investere 1.100 milliarder dollar hvert år fram til 2050 bare i energisektoren for å holde global oppvarming under to grader. Det er enorme tall, men den totale verdien av privat finanskapital i verden er minst 200 ganger så stor. Det skal faktisk ikke mere til enn å vri noen av de private finansinvesteringene i retning av fornybar energi for å få det til.
Det mest effektive virkemiddelet for å sikre klimavennlige investeringer er at det settes en global og høy nok pris på utslipp av CO2, slik at fossile investeringer ikke lønner seg lenger. Ett felles globalt grep for en høy karbonpris er det urealistisk at blir resultatet i klimaforhandlingene i Paris. Men en del land har innført kvotesystemer og begynner å sette en pris på karbon. Det betyr at en del viktige investorer legger inn en «skyggepris» på karbon når de vurderer lønnsomhet og risiko fordi de tror at det kan bli satt en pris på karbon i løpet av levetiden til det de ønsker å investere i.
Selv om ikke det kommer et internasjonalt regime på plass nå, kan altså sannsynligheten for at det vil skje i løpet av noen tiår også vri investeringer i retning av fornybar energi.
Prisen på fornybar energi har gått ned og særlig gjelder dette investeringer i solenergi som har falt med 75 prosent fra 2009 til 2014. Et svært lavt internasjonalt rentenivå bidrar til å gjøre fornybarinvesteringer mer interessante for investorer. Investeringer i vann, vind og solkraft kjennetegnes av store utbyggingskostnader, men billig drift. I motsetning til olje, gass og kull som må kjøpes for å produsere energi – er vann, vind og sol gratis. Det burde altså ligge til rette for omfattende private investeringer i fornybar energi, hvis det finnes gode konkrete prosjekter å investere i.
Til tross for finanskrisa som har rammet mange land hardt, har bistanden til utviklingsland økt noe. Men det er utenkelig at bistandsmidler over offentlige budsjetter kan sikre finansieringsbehovet for det grønne skiftet. Bistand kan bidra til å utvikle gode prosjekter i utviklingsland og for eksempel til nasjonale og internasjonale utviklingsbanker. I tillegg kan det utvikles ulike finansielle verktøy der offentlige midler bidrar til å redusere risiko i prosjekter og dermed mobiliserer privat kapital.
Nå diskuterer Stortinget hvordan Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) kan redusere klimarisiko og investere i klimaomstilling. Her er det store muligheter som jeg skal la ligge i denne omgang. La meg heller gi Dagsavisens lesere en personlig utfordring:
Rentenivået er lavt, mange låner så mye at de ikke tåler en liten renteøkning engang. Hvorfor ikke trappe opp sparing litt i stede? Flere og flere tilbyr nå private kunder å spare i grønne fond med fornuftig avkastning. Disse kan faktisk være med på viktig klimafinansiering, sikre deg mot den smellen som en framtidig renteøkning kan gi deg og du har grønne penger på bok.