Hva skjer når folk føler at politikken ikke lenger gir svar på utfordringene de møter i hverdagen? Hva skjer når folk erfarer at utviklingen år for år fører til mer ulikhet, økt usikkerhet og mindre frihet? Og hva skjer om folk føler at de som har makt, politisk eller økonomisk, ikke engang bryr seg om disse spørsmålene?
Ulikhet er ett av de store spørsmålene i vår tid. Nå advarer organisasjoner og institusjoner som IMF, Verdensbanken og OECD mot økende ulikhet. Det skader økonomien, sier de – det svekker produktiviteten og det hemmer evnen til omstilling. Vi kan legge til; i kjølvannet av voksende ulikhet og usikkerhet vinner høyrepopulistiske og noen ganger autoritære bevegelser terreng.
Noen av årsakene ligger tilsynelatende utenfor politikernes makt å gjøre noe med, som sterke endringskrefter knyttet til globalisering, migrasjon og klimaforandringer. Men ingen av disse prosessene drives uavhengig av hva vi mennesker gjør. I virkeligheten har vi nesten alltid et valg, og som valgte politiske ledere må vi vise tydelig frem at det faktisk er veivalg vi står overfor.
Når kommentatorene skal forklare hvorfor franske arbeidere stemmer på Le Pen, eller hvorfor amerikanske arbeidere lar seg friste av Trump, peker de ofte på hvordan globaliseringens gevinster og kostnader er blitt altfor ujevnt fordelt. «Globaliseringstapere» kaller man de som har båret kostnadene og høstet lite av gevinstene. Det er en eim av uunngåelighet over dette begrepet, som om globaliseringen med nødvendighet må være negativ for noen – og da gjerne de med minst fra før – mens andre med like stor nødvendighet vinner.
I langt større grad enn mange tror, er denne fordelingen av byrder og fordeler resultat av politiske valg. Om en industri effektiviserer eller flytter ut, er det dramatisk for de som mister jobb og inntekt – dersom det ikke finnes et sikkerhetsnett som gjør det mulig å få opplæring og støtte på veien til en ny jobb. Å miste jobben er verre dersom alternativet er arbeidsløshet eller en tilværelse som midlertidig ansatt, og om man ikke får tilbud om etter- og videreutdanning.
Dette berører et av de viktigste politiske spørsmålene vi kan stille oss, nesten uavhengig av tid og sted: Hvordan kan vi legge til rette for at økonomien bidrar til bærekraftig vekst og velstand, samtidig som vi sikrer full sysselsetting og et godt arbeid for alle? Et nøkkelord her er godt arbeid. Det holder ikke med full sysselsetting dersom jobbene som skapes utvikler seg til å bli fattigdomsfeller, med dårlige arbeidsforhold og lave lønninger. I mange land opplever arbeidende mennesker at det ikke er tilstrekkelig med en fulltidsjobb for å kunne forsørge seg selv, langt mindre å leve et godt og fritt liv.
Omfanget av midlertidige jobber, deltidsjobber og ulike former for løsarbeid har de siste årene økt, i noen land dramatisk. Samtidig har lønningene stagnert eller sunket, parallelt med organisasjonsgraden. Disse forholdene henger sammen, og de forsterker hverandre. Utviklingen er farlig, fordi den rokker ved viktige samfunnskvaliteter som tillit, stabilitet og trygghet. Når balansen forrykkes internt i landene, står den også i fare for å forrykkes mellom landene. Resultatet blir mindre handel, mindre samarbeid, lavere vekst – og et høyere konfliktnivå.
I Norge gjør vi klokt i å merke oss hvor raskt denne utviklingen har gått i land som ikke er så ulike oss, og hvor vanskelig det er å reversere den. Og vi bør merke oss i hvor stor grad det er blitt fremskyndet av politikk:
• En politikk for mer midlertidige ansettelser og svekkede fagforeninger.
• En politikk som gir mer til de med mest fra før.
• En politikk som møter arbeidsløshet og løsarbeid med passivitet og en overdreven tro på at markedet fungerer best når det overlates til seg selv.
• En politikk som bare kjenner én måte å modernisere og fornye på, nemlig å privatisere, anbudsutsette og oppsplitte det vi eier og driver i fellesskap, på bekostning av de ansattes opparbeidede rettigheter.
Om dette høres kjent ut, så er det fordi politikken er gjenkjennelig fra land til land. Tempoet kan variere, men resepten og retningen er den samme: Mer makt til de som eier bedriftene, mindre til de som jobber der. Det er nesten like forutsigbart hvem det er som får bære byrden: De som har det hardeste arbeidet, og ofte den laveste lønna. Vi så et eksempel på dette på norsk jord i fjor. I Tromsø satte det utgående Høyrebyrådet 58 renhold ut på anbud, med det resultat at de ansatte ville gått ned 100.000 kroner i lønn.
Vi vil mer med arbeidslivet vårt. Derfor har Arbeiderpartiet valgt en annen vei enn høyresiden i de kommunene der vi har tatt over makten – som vi gjorde da vi rettet opp Høyrebyrådets vedtak i Tromsø. Og derfor vil Norge gå i en annen retning dersom vi tar over styringen i 2017, en retning som handler om mindre forskjeller og mer rettferdighet. Vi vil ikke godta at noen blir tapere, mens andre vinner stadig mer. Og vi vil jobbe med én ambisjon for øye, som er større enn alle andre: At vi har arbeid – og godt arbeid – til alle.