Eldreomsorgen mobiliserer sterke følelser hos mange av oss. Derfor reagerer mange på at Oslo skal kutte 100 sykehjemsplasser. Og beboere på Furuset flyttes nærmest som pakkepost.
Det er ikke noe nytt at sykehjemmene er i søkelyset. Mange gamle er redde for at de ikke vil få plass på sykehjem når de ikke klarer seg hjemme. For bydelene må jo spare penger! Det er viktig at sykehjem oppleves som et hjem. Men sykehjemmenes arkitektur med lange ganger og ansatte i hvite og lyseblå frakker minner meg ikke mye om hjem. De er ofte et sted for oppbevaring uten nærhet og varme hender. For de siste årene har sykehjemmene blitt tappet for omsorgshender. Med alle historiene vi hører om feilernæring og feilmedisinering, trengs det både flere hender og kompetanseløft i sykehjemssektoren.
Geriatri er ikke særlig høyt verdsatt innen medisinen, men blir viktigere og viktigere jo eldre befolkningen blir. Tiden er overmoden for forbedringer. Brukeren må i langt større grad få innflytelse på hva som skal gjøres når hjelpen kommer. «Stoppeklokkeomsorgen» tilhører fortiden! Cirka 80 prosent på landsbasis dør på sykehus, sykehjem eller en annen institusjon. Før døde de aller fleste hjemme med de nærmeste rundt seg. De som ønsker å dø hjemme, bør få den nødvendige hjelp for å få oppfylt sitt ønske. Men de aller fleste vil også i fremtiden dø på en institusjon.
På mange sykehus og sykehjem opplever mange eldre dessverre en ensom og uverdig avskjed med livet. Og ofte mangler retningslinjer for en verdig død! De ansatte, det være på sykehus eller sykehjem bør hjelpe til så det så langt det er mulig blir en verdig død. Og en ansatt må være til stede når beboeren dør. Det hender dessverre at døende på sykehjem ikke har en hånd å holde i når de forlater denne verden. Ansatte må ha kjennskap til den omsorg som er nødvendig for en døende, både når det gjelder smertelindring, psykologisk, åndelig og sosial støtte!
Tabuet om døden må fjernes. Og det er særlig viktig med større åpenhet om livets sluttfase. Vi er opptatt av livet. Politikerne snakker om livskvalitet. Og folkehelseansatte følger opp og forklarer hvordan vi skal leve for å oppnå et høy alder. «Carpe diem»- «grip dagen,» sier vi. I en tid hvor helse er i ferd med å bli frelse gjør vi alt vi kan – og mer til? – for å fortegne det som er tungt og vanskelig, motgang, sykdom, sorg og død. «Memento mori» – «husk du skal dø» – passer liksom ikke inn i vår måte å tenke på!
Vi må bli flinkere til å snakke om «dødskvalitet». Det er viktig å ha omsorg for hele mennesket. Vi har alle krav på livskvalitet, også i vår siste livsfase. Det har de siste årene heldigvis blitt en debatt om hvilke verdier som skal prege vårt samfunn. I denne debatten bør det etter mitt syn også fokuseres på en anstendig dødskvalitet. Det eneste som er sikkert er jo at vi alle en gang skal dø. Derfor kan det være viktig å stille spørsmål om vi er i gang å avvikle døden på 1. og 2. klasse? Det må være like muligheter for alle, også når det gjelder døden.
Døden er fremdeles tabubelagt. Folk dør ikke, de sovner stille inn. Hvorfor er vi så redde for å snakke om døden og tale med de gamle om det å dø? De ansatte bør ha kjennskap til den omsorg som er nødvendig for en døende, både når det gjelder smertelindring, psykologisk, åndelig og sosial støtte! Og det er viktig med større åpenhet om livets sluttfase og død slik at beboerne får en verdig død velferdssamfunnet kan være bekjent av!
Det er viktig at eldreomsorgen er opptatt både livskvalitet og dødskvalitet. Byrådet må gjennom kommunens budsjett vise at en verdig alderdom er mer enn et slagord. Det skal være godt å bli gammel – også i Oslo.