PÅ SKOLEBENKEN: Syriske barn i en flyktningleir i Libanon får hjelp til undervisning av The International Rescue Committee. FOTO: SAM TANING/NTB SCANPIX

PÅ SKOLEBENKEN: Syriske barn i en flyktningleir i Libanon får hjelp til undervisning av The International Rescue Committee. FOTO: SAM TANING/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

01-03-2018

God utdanning krever mer enn bistandsoverføringer

Mer enn 250 millioner barn i verden går ikke på skole.

Norge bruker rekordmye penger på utdanning i utviklingspolitikken. Men det holder ikke med økte bevilgninger hvis vi skal sikre kvalitet i utdanningen. Det har vi erfart i vårt eget land.

Alle barn har rett til utdanning. Likevel er det mer enn 250 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem er jenter. Mange av dem lever i ekstrem fattigdom. Og mange av dem er på flukt fra krig og konflikt. Utdanning er avgjørende for at hvert enkelt barn skal få muligheten til å realisere sine drømmer. Mangel på kunnskap og ferdigheter fører også til at det blir vanskeligere å delta i arbeidslivet og bidra til skatteinntekter og økonomisk vekst. Norge har tatt en lederrolle i det internasjonale arbeidet for å gi flere tilgang på utdanning. I regjeringens utviklingspolitikk er utdanning en viktig prioritet, og bare i forrige stortingsperiode doblet vi vårt bidrag til utdanning. Det har gitt resultater.

Fra 2013 til 2016 fikk 3,1 millioner barn støtte til skolegang hvert år, mange av dem i sårbare og konfliktrammede områder. 11 millioner elever har fått læremateriell, og vi har gjort det mulig å dele ut mer enn 8,5 millioner skolebøker. Norges innsats har bidratt til økt kompetanse for 140.000 lærere og vi har bygget og oppgradert mer enn 5400 klasserom i sårbare områder. Og gjennom innovasjonskonkurransen EduApp4Syria har Norge fått utviklet to smarttelefonspill som hjelper syriske barn på flukt med å lese. Men det er fortsatt mange barn som ikke får gå på skole, og enda flere som går på skole uten å lære. Derfor må vi styrke innsatsen og øke bidragene til utdanning.

For 18 år siden deltok Norge i PISA-undersøkelsene for første gang – et forskningsprosjekt som har til formål å kartlegge elevenes kompetanser på ulike fagområder. Resultatene var mye dårligere enn forventet, og avslørte at mange elever manglet grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving og at Norge presterte lavere enn OECD-gjennomsnittet. PISA-sjokket viste at bevilgninger alene ikke gir resultater. For å sikre at elevene tilegner seg kompetansen de skal ha, må vi også ha et robust skolesystem, gode lærere, fremtidsrettet undervisning og mekanismer for å fange opp de som faller utenfor.

Det er i resten av verden som det er i Norge. Det er et økende gap mellom de ferdighetene elevene tilegner seg på skolen og de kravene som arbeidslivet stiller. Opp mot halvparten av dagens jobber står i fare for å forsvinne på grunn av automatisering og digitalisering i tiårene som kommer. Skolesystemene rundt om i verden er ikke rustet for disse endringene. I mange land er kvaliteten på undervisningen så dårlig at elevene ikke engang lærer å lese og skrive skikkelig. Det er derfor ikke tilstrekkelig at bistandsoverføringene til utdanning fortsetter å øke. Vi må også sikre kvalitet i utdanningen. Kunnskap og kompetanseutvikling er ferskvare, og vi må derfor velge kanaler som legger til rette for langsiktige, solide utdanningssystemer som til enhver tid kan gi relevant og tidsriktig undervisning. Det krever at vi har nasjonale myndigheter og næringsliv med på laget.

Å utvikle og drifte et velfungerende utdanningssystem er en krevende oppgave for alle land, men spesielt for land med mye fattigdom, konflikt og korrupsjon. Ikke alle myndigheter ser verdien av å satse på utdanning. Det internasjonale samfunnet må vise at gode utdanningssystemer er en investering i landets økonomiske og sosiale utvikling, og ikke bare en utgift. Vi må bruke vår kompetanse til å bidra til utvikling av gode utdanningssystemer. Heldigvis er det flere utviklingsland som viser vilje til å foreta nødvendige investeringer og reformer i utdanningssektoren. Da jeg annonserte Norges økte bidrag til Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) for en måned siden, utgjorde giverlandenes bidrag bare 3 prosent av det totale fondet, mens mottakerlandene selv mobiliserte 97 prosent. Når utviklingslandene selv viser denne viljen til å satse på utdanning, er det viktig at vi sammen med næringslivet bistår med å ta i bruk innovative løsninger og ny teknologi som gir undervisning av høy kvalitet og fremtidsrettet kompetanse.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!