Debatt

God blot, alle i hop!

Rød er kjærlighetens farge. Og julas. Tilfeldig? Neppe.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg husker at tanta mi varta opp med rødkål på julaften et år. Da blei det bråk. Vi spiser surkål i vår familie. Til ribba, selvsagt.

Sånn har mange det i jula. Tradisjoner skal holdes i hevd. Vi vil ikke ha noen endringer i skjema. Ingen justeringer av orden. I jula vil vi at det skal være akkurat sånn det var. Sånn det alltid har vært.

Selv den svikefulle, lille mandelpoteten tviholder vi på.

Kanskje prøver vi å holde enda mer fast enn før. For den som har fulgt nøye med i den mediale førjulstida har kunnet fange opp forskere som har uttalt seg om nettopp juletradisjonene. Det kan virke som om vi er i en fase der vi utvider jula. Forlenger og forsterker. Da mener jeg ikke shoppingsentrenes nattåpninger, handelsstanden har alltid prøvd å tyne jula, men at vi gjør mer ut av jula også i våre egne hjem og liv.

NRK har meldt at vi faktisk pynter treet tidligere enn før, og salget av trær er åpenbart tidligere i gang. Det er snart en deijlig danske med blinkende nisselue på hver plass i byen fra siste helga i november. Mens mange har hatt tradisjon for å pynte lille julaften eller kanskje på selveste julaften, er det mange som nå rigger opp tidlig i desember. Julebordsesongen kryper stadig nedover i kalenderen. Andre halvdel av oktober, meldes det fra utelivsbransjen. Da er man nesten like langt unna høysommer som høytid.

Jeg er ingen psykolog, men kanskje har det å gjøre med at alt annet rundt oss i den moderne verden er preget av akkurat det motsatte. Uro. Det meste flyter, beveger seg kontinuerlig. Holdepunktene er svimlende få. Mens jula er en tid der vi prøver å holde fast i alt som var, som en godlynt, varm og trygg unntakstilstand.

Jula er ei boble. En sånn liten glassleke man kan riste på og så laver snøen harmonisk ned i noen sekunder. Et kontrollerbart univers.

Det er også blitt langt mer vanlig å lage egen tradisjonsmat fra bånn av. Vi går grundigere til verks, bruker mer penger, selvsagt, men også mer tid. Sylte og lammerull er i skuddet. Opplysningskontoret for egg og kjøtt melder om 50 prosent økning i søk på oppskrift på sylte.

Og man skal være bra nummen for ikke å ha fanget opp trenden med hysteriske julegensere. Vi dyrker det gamle, samtidig som vi ikke nøler med å legge til nye diller. Som pakkekalender til ungene. Jula eser. Årets desidert mest solgte bok? «Snøsøsteren». En julebok, selvsagt.

Alle undersøkelser viser at vi elsker høytida. Bare fire prosent av oss gruer seg til jul. Åtte av ti har aldri gruet seg.

Selvsagt blir jula også forsøkt politisert, som en høytid under angrep fra skumle krefter som søker å undergrave den vestlige kulturen. Donald Trump prøvde i fjor å lage et nummer av at det i hans regjeringstid skulle bli greit å si «merry christmas» igjen etter at det nøytrale «happy holidays» har vært populært. Christ, ja. Jævlig til mas om denne religionen, som i praksis har liten betydning i jula. Halvparten av amerikanerne bryr seg ikke om man bruker det ene eller det andre uttrykket, og julas religiøse dimensjon blir stadig mindre vektlagt.

Her hjemme oppsøker stadig færre av oss kirka i jula. Men jula er på ingen måte under press, selv om det religiøse tynnes mer og mer ut. Og bra er det. For Jesus er ikke kjernen i jula for de fleste av oss. Jula er for alle, ikke nødvendigvis med ribbe og krybbe, men man markerer jula som en høytidelig unntakstilstand som kan fylles med det innholdet man måtte ønske. Jula er en gigantisk kulturell begivenhet hinsides all religion som hver og en av oss fyller med det som måtte passe. Som sylte, egentlig.

I det sammensatte, multikulturelle USA feirer 90 prosent av befolkningen jul, i henhold til ferske tall fra Pew Research Center i Washington. Uavhengig av bakgrunn og religion. Ifølge Statens institutt for forbruksforskning feiret 99 prosent av alle nordmenn jul i 2004. Nå har det skjedd mye med Norges demografi på disse årene, men ser man på tallene i sammenheng, er det all grunn til å tro at de aller fleste fortsatt feirer jul, om enn på hvert vårt vis. Vi samler familien, eller venner eller naboer, dem vi er glad i, og bryter brød sammen. Gir hverandre en gave som takk for året som har gått. Vi dyrker samholdet, er gavmilde og rause mot hverandre. Og nyter at sola vender tilbake. Jula er aller mest blitt en lysfest, en årsavslutning, et ritual i beste hedenske jólablót-tradisjon. Ja, jula har kommet hjem. Begivenhetene i Betlehem har kommet langt bak i køen.

I kveld handler alt om tradisjoner. Den fineste jeg vet om, er min kollega Bernt Erik som hjemme på Sørlandet hver julaften, som far og farfar og alle pedersener i viga før han, setter seg i båten og ror utpå for å trekke juletorsken. Jeg tenker på ham hver julaften der jeg sitter som n’te generasjon i byen. Mitt eget faste ritual er i dag å finne fram Jussi etter at jeg har tatt på meg blådressen og knytt slipset. Jeg setter meg foran stereoanlegget litt før fem. Kanskje prøver jeg å finte familien ut av stua sånn at jeg kan få være i fred. «O helga natt, o helga stund för världen», synger han. Jeg tenker på Jon som ble borte så altfor tidlig, som fortalte meg at Jussi var dritings da han spilte den inn. Jeg har aldri egentlig sjekka historien. Jeg liker den for godt. Og når Jussi drar til, brister jeg.

Hver julaften griner jeg. Så stikker jeg ned til Gunnar i tredje for en juleøl.

God jul, alle sammen.

Mer fra: Debatt