For snart 20 år siden bidro jeg til en antologi med tittelen «Tror vi fremdeles på fremskrittet?». Så vidt jeg husker, inneholdt boken flere tankevekkende bidrag, men det beste ved utgivelsen var utvilsomt spørsmålet som ble reist i tittelen. Svaret var jo ikke lenger opplagt. Det var langt fra sikkert at folk i denne delen av verden håpet på noe som helst lenger.
Det menneskelige håp hadde i mange tusen år vært knyttet til religion og livet etter døden: Dennesidig urettferdighet og lidelse ble mulig å holde ut når man kunne gjøre regning med et bedre liv etter døden eller gjenfødelse i en mer privilegert posisjon. Så ble religionens kraft gradvis svekket, spesielt i Europa, og tomrommet den etterlot seg, ble fylt av vitenskap og teknologi. Det er vanlig å si at troen på Gud ble svekket av vitenskapelige oppdagelser, men sjeldnere å sammenligne den sekulære fremskrittstroen med religiøse forestillinger om livet etter døden. Ikke desto mindre er det nok riktig at menneskets økende kontroll over naturen, og de akselererende teknologiske innovasjonene, spesielt på 1800-tallet, kunne gjøre det dennesidige interessant nok til at det hinsidige gradvis ble skjøvet i bakgrunnen.
Håpet om fremskritt og utvikling erstattet altså håpet om et liv etter døden. Spørsmålet, som ble stilt i antologien fra 1993, er om dette håpet fremdeles er levende, og i så fall hvor. Det har vært nok av skuffelser de siste tiårene, fra miljøødeleggelser i nord til stagnasjon i Afrika og valutakriser overalt. Og ennå har jeg ikke engang nevnt nine-eleven.
Begynnelsen av 1990-tallet var en optimistisk tid. Jernteppet var borte, og apartheid var over. Internett knyttet verden sammen på nye måter. EU planla både utvidelser og utdypninger av det europeiske prosjektet. Veksten i Øst-Asia var i full gang, og hele OECD befant seg i en lang høykonjunkturperiode. 1990-tallet var tiåret da globaliseringen først og fremst ble forbundet med muligheter, ikke trusler. Francis Fukuyama var tiårets profet, med sitt syn om at historiens dialektikk var over fordi kapitalismen og det liberale demokratiet hadde vunnet.
11. september 2001 representerte et vannskille i så måte. Nittitallet hadde nok en fin-de-siècle-ambivalens over seg, men var alt i alt et optimistisk tiår. 00-tallet ble derimot det første tiåret i globaliseringens paranoide fase.
Noe forsinket gikk det opp for statsledere og analytikere at en åpnere verden ikke bare er en verden av nye muligheter, men også av nye farer. Alt flyter jo lettere enn før nå, også vold, terror og antiamerikanske tanker.
Terrorismen kunne ikke bekjempes slik man bekjemper en fiendtlig stat. Den ligner mer på kreft enn på koldbrann, og helbredes snarere ved strålebehandling enn ved amputasjon. I stedet for å tilføre den nødvendige medisinen gjorde USA vondt verre gjennom sine autistiske og grusomme angrep, anført av en lett kataton president, mot skyldige og uskyldige om hverandre. Det var – og er – en krig som ikke kunne vinnes, fordi man prøvde å amputere den syke kroppsdelen i stedet for å behandle hele kroppen. Et av de mest talende bildene som gikk verden over like etter terrorangrepet, forestilte en tungt bevæpnet soldat som voktet en av inngangene til gigantiske Grand Central Station i New York City. At en soldat skal gjøre politiets jobb, minner om at grensen mellom samfunnets utside og dets innside er kollapset. Fienden kan være overalt! Dessuten var bildet en sterk påminnelse om den dype avmakten mange av verdens stater, og USA i særdeleshet, opplever i konfrontasjon med det nye konfliktbildet. Selv en soldat utstyrt med atombomber og røntgensyn ville jo ikke hatt stort å stille opp med mot en godt forberedt terrorist i rushtiden.
Vi hvite, rike mennesker slipper vanligvis å føle etterdønningene av nine-eleven på våre egne kropper – selv om sosiologen Saskia Sassen pleide å snakke, før Obama, om at hun samlet på borgerrettigheter hun hadde mistet under Bush II. Skjønt, det er én type situasjon som jevnlig minner oss middelklassemennesker på at politikken nå er basert på frykt, ikke tillit: at omverdenen er et sted fullt av farer og ikke muligheter.
Denne situasjonen oppstår hver gang vi skal reise med fly. Lommer må tømmes, laptoper legges i et trau. Man må ta av seg belte og ofte sko. Jakken må også av. For ikke å snakke om klokken. Den halvtomme colaflasken må kastes, selv om man demonstrativt drikker en slurk av den rett foran trynet på vakten. Tannpastaen må legges i en gjennomsiktig plastpose. Man er nokså ribbet når man går gjennom sikkerhetskontrollen, og likevel piper alarmen rett som det er fordi den tar tilfeldige stikkprøver. Den falske tryggheten de nitide og autoritære sikkerhetskontrollene skaper, er ikke annet enn en påminnelse om avmakt. Plastiske eksplosiver går lett gjennom metalldetektoren, og det finnes også mye fint i plastskalpeller.
Dette sikkerhetsregimet forteller oss alle at vi er farlige, selv om vi bare skal ta flyet fra Bergen til Ålesund for å besøke en tante. Dessuten smitter det. Når regjeringer i Europa styrker grensekontrollen, innfører datalagringsdirektiver og utviser en beklemmende mangel på vanlig folkeskikk i behandlingen av statsløse og papirløse, reproduserer de modellen fra flyplassene. De skjærer og kutter i stedet for å tilby strålebehandling.
USA mistet sin sjel på den såkalte krigen mot frykt («the war on terror») der motstanderen var utydelig og derfor uovervinnelig. Et land som ikke klarer å straffe de ansvarlige for overgrepene i Abu Ghraib, og som er ute av stand til å slippe de oransjekledde fangene ut av burene i Guantánamo, kan ikke se verden i øynene og snakke om menneskerettigheter. Det er iallfall helt utenkelig at et land med uløste problemer på en slik skala kan ha en leder som mottar fredspriser. Og faktum er, dessverre, at landet som skulle bekjempe frykten, hittil bare har bidratt til å gjøre oss enda reddere. Slik er det jo å være rik i et hav av fattige. Vi vesterlendinger er som kaksene i Kingston, som bruker ti minutter bare på å låse seg inn i huset sitt. Lite tyder på at denne situasjonen vil forandre seg synderlig de kommende årene.
Dette er første innlegg i sommerens kronikkserie i Dagsavisen med tema Ti år siden 9/11. Vi spør hva et tiår i terrorens tegn har gjort med politikk, kultur og samfunn.