18. mai er det duket for finale i Eurovison Song Contest, eller Melodi Grand Prix, som vi kaller det i Norge. I år går den populære sangkonkurransen av stabelen i Israel, nærmere bestemt Tel Aviv. Dette bør du vite før du benker deg ned foran TV-en.
Omgivelsene til den ellers lystige begivenheten, er i år særdeles dystre. Det israelske folk har nylig valgt et enda mer ytterliggående og ekstremt politisk lederskap enn tidligere. Utsikten for en selvstendig palestinsk stat er i realiteten fullstendig torpedert av en stadig ekspanderende, ulovlig bosettingsvirksomhet på Vestbredden. Den daglige og systematiske undertrykkelsen av det palestinske folket har for lengst blitt en normalisert tilstand. En palestinsk stat er overhodet ikke på agendaen i Israel, og lederne prøver ikke engang lenger å late som.
Slik Israel er i dag, er det de facto et apartheid-regime. FN definerer apartheid som institusjonalisert politikk for systematisk undertrykkelse og dominans av en gruppe over en annen gruppe, med mål om opprettholdelse. Eksemplene er mange, og de har dessverre bare blitt flere og mer alvorlige de siste årene. Den nye nasjonalloven som ble innført i fjor, som gir kun jøder selvbestemmelsesrett i Israel, understreker dette. Palestinske hjem blir revet, landsbyer jevnet med jorden, hvorpå israelske bosettinger bygges. Bosettere trakasserer og terroriserer sine palestinske naboer, med beskyttelse fra det israelske militæret.
Hundrevis av palestinske barn blir hvert år fengslet, og bevegelsesfriheten til palestinere er svært restriktiv. Hverdagen til palestinerne preges av tallrike kontrollposter, hus-raid og portforbud. Det er opprettet egne såkalte strategiske veier gjennom de okkuperte områdene, som kun er forbeholdt bosettere. Tidligere i år ble det til og med åpnet en vei som er delt med en høy mur hele veien, hvor den ene siden er forbehold bosettere og den andre palestinere. Mur er det også bygget rundt store deler av det okkuperte Vestbredden, som går langt inn på palestinsk jord, og separerer palestinske familier og jordbruksområder med fysiske barrierer.
Israel hevder på sin side de kun beskytter seg mot terror, men hvis palestinere virkelig utgjør en så stor sikkerhetsfare, hvorfor bosetter man da stadig flere israelere midt blant palestinere over hele Vestbredden? Det henger overhodet ikke på grep. I dag bor nærmere 800.000 israelske bosettere på Vestbredden og myndighetene varsler stadig flere utbygginger. Israels statsminister Benjamin Netanyahu annonsere nylig stolt at han planlegger å oppkalle en ny by på okkupert land, etter President Donald Trump.
Gaza er avskilt fra resten av Palestina, og lider under en blokade som gjør leveforholdene særdeles utfordrende, spesielt for barn, som lider av underernæring og krigstraumer. Blokaden betyr i praksis at de som bor der er innestengt, og nektes adgang til resten av Palestina og øvrige verden. Medisiner, rent vann, mat og strøm er mangelvare. Arbeidsledigheten svært høy.
På bakgrunn av denne situasjonen har det i et drøyt år vært ukentlige protester langs grensen mellom Gaza og Israel. Ifølge B’Tselem ble over 250 palestinere drept av israelsk militære langs Gazastripen i fjor, inkludert helsepersonell, journalister og funksjonshemmede. Blant de drepte på Gaza var 47 barn, den yngste bare fire år. Det er snakk om ubevæpnede demonstranter.
Vertskapslandet for årets MGP er altså et regime som med rå militærmakt dominerer størsteparten av et landområde, som begge gruppene hevder de har rett på og historisk tilhørighet til. Israels militære er rangert som det 16. sterkeste militæret i verden(!). Palestinerne har på sin side ingen som helst militær makt å stille opp med. Dette gjenspeiles tydelig i mengdeforholdet mellom antall drepte på begge sider. Israel hevder, i likhet med apartheid-regimet i Sør-Afrika, at de frykter for sin eksistens hvis palestinere får samme rettigheter som jødiske israelere. Men alternativet er en rasistisk, udemokratisk stat, som undertrykker majoriteten av sine innbyggere.
Skal Israel fortsette å kalle seg et demokrati, må palestinerne få en likeverdig plass i landet. Begge folkene må få muligheten til å leve sammen i fred og sikkerhet. Sikkerhet oppnås aldri ved å kontinuerlig og systematisk tråkke på den ene gruppens menneskerettigheter.
Den eneste muligheten er en felles og overlappende nasjonalstat, hvor både jøder og palestinere i samarbeid har selvråderett i det geografiske området som begge parter anser som sitt historiske Israel og Palestina. Historien med Holocaust, terrorisme, etniske rensning og okkupasjon er viktig, og må respekteres og anerkjennes, men den kan ikke definere fremtiden, og ikke legitimere videre undertrykking.
I parallellen til apartheid ligger nemlig ikke bare fordømmelse av dagens tilstand, men også en kime til håp og løsning. Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika kan tjene som inspirasjon. En felles fremtid, med frihet og likhet for alle, er mulig. Verdenssamfunnet bør bidra, på samme måte som verden reagerte ovenfor apartheid i Sør-Afrika: Å presse den sterke part til en rettferdig løsning, med ikke-voldelige midler. Det er ikke antisemittisme, men den eneste måten en jødisk stat kan overleve som et demokrati, uten apartheid.