Kristin Skogen Lund satte likestilling på dagsorden før NHOs årskonferanse, det skal hun ha. Men jammen er det stusslig å lese en toppleder som er så lite bevisst sin egen makt. Over hele forsida til sin gamle avis Aftenposten slo Skogen Lund fast at fordi hun ikke har stanget i glasstaket, finnes det ikke lenger. Kvinner kan skylde seg sjøl for å bli parkert. Jeg ble skuffet. Jeg ventet meg mer av henne.
For NHO driver et veldig godt rekrutteringsarbeid gjennom «Female future»- og «Global future»-programmene. Og for dem som tror at NHO er i lomma på Høyre: Næringslivets hovedorganisasjon har også talt Høyre og Frp midt imot. Kristin Skogen Lund har med tyngde argumentert for hvorfor det er idiotisk å kutte i fedrekvoten og «la familien velge fritt». Det vil sette likestillingen tilbake og sende (de som oftest dårligere betalte) kvinnene tilbake til kjøkkenbenken. NHO snakker også venstresiden imot, selvsagt. Og KrF. Og framhever at familiepolitiske tiltak legger til rette for at mor skal jobbe mindre. Mens far jobber mer. Gjett hvem som tjener på det.
Men egentlig er det skolen NHO vil snakke om, når de i dag åpner årskonferansen «Læringslivet». Allerede der finner du forskjeller som påvirker hvem som blir toppledere. Eller toppidrettsutøvere, superforskere og andre vinnerskaller. Og de andre som samfunnet har minst like stor bruk for. Vi trenger mangfold. I vår globaliserte verden der endringene går stadig raskere trenger vi ansatte på alle nivåer med kunnskap, kompetanse og endringsvilje. Våre individuelle opplevelser kan fortelle en del om hva vi tror funker og hvorfor. Men ikke alt.
Selv brukte jeg en betydelig del av barndommen og ungdommen til å jakte på den perfekte sving. Ekstremt givende og veldig smalt, selvsagt. Etterpå jobbet jeg som alpintrener og deretter som lærer. Og opplevde at mange jenter, fra tidlig alder, må motiveres annerledes enn gutter for å yte sitt beste. I tillegg er de ofte mer opptatt av hva andre måtte mene om dem. Jenter og kvinner må gi litt mer f... Skal de klare det, må de være trygge. Tryggheten kan øke av å ha gode folk, systemer og strukturer rundt seg. Nei, jeg mener ikke puter under armene.
I politikken og styrerommene har kvinner tatt plass, hjulpet inn av kvoteringsregler. I akademia er jentene i flertall på studiestedene, men i sørgelig mindretall blant professorene. Det er det mulig å gjøre noe med. Og det har Universitetet i Tromsø gjort. UiT hadde rekordfå kvinnelige professorer i 2001, bare ni prosent. Nå er tallet 30,5. Det har sendt Norges Arktiske Universitet helt til topps blant breddeuniversitetene. Og det var blant sine egne de fant kompetente kvinner. Dekaner og instituttledere spilte inn navn på 50 kvinner som burde kunne kvalifisere seg til toppstilling innen utgangen av 2013. 46 ble med i «opprykksprosjektet». Så ble de sendt på hotell (!).
Tid til å forske og publisere var det store ønsket. Kvinnene fikk oppredd seng, ferdiglaget mat, trådløst nettverk og skriver en uke, fire ganger. De fikk tilgang til relevante foredrag, men ble oppfordret til å være ego. Det gjorde susen: Av de 46 har hittil 18 fått det UiT kaller «toppstillingskompetanse», skriver Forskerforum i januarutgaven.
I næringslivet har mange kvinner tatt plass, men på toppen er de sørgelig alene. Og en svale gjør ingen sommer. Det må flere til som tenker annerledes om mangfoldet skal få betydning. Som sommervikar i VG i 1996 skrev jeg en serie saker om kvinner og ledelse, sammen med dagens politiske redaktør Hanne Skartveit. Der kunne vi blant annet slå fast at «I det private næringslivet er det småbedriftene som er kvinnenes arena. I de store bedriftene er det nesten et totalt fravær av kvinnelige toppledere. Det er bare syv av NHOs medlemsbedrifter med mer enn 100 ansatte som ledes av en kvinne.» Ferske tall fra Center for Corporate Diversity viser at det fortsatt er en jobb å gjøre: Av de 126 største selskapene i Norge (ASA, AS og andre) har kun åtte en kvinne som administrerende direktør, 11 har kvinnelig styreleder. Det ser bedre ut om man ser på besluttende posisjoner: 77 prosent av de 126 største selskapene har minst en kvinne i konsernledelsen, noen selskaper har flere enn én. CCDs tall tyder på at kvotering var, og er, nødvendig. Men det som betyr aller mest, er velferdsordninger.
Hewlett Packard-sjef Anita Krohn Traaseth og forsker Anne Grete Solberg er enige med NHO-sjef Kristin Skogen Lund om at «glasstaket» ikke eksisterer lenger. De mener individuelle valg gjør at kvinner ikke når toppen. Forskere er heller ikke så begeistret for begrepet «glasstaket». De snakker heller om mangler i strukturer og systemer. En hengemyr, altså. Jeg tror daglig leder i Juridisk rådgivning for kvinner, Marta Trzcinska, treffer spikeren på hodet når hun sier at «glasstak er lettere å få øye på når du stanger hodet i det, enn når du står med beina planta på det og kikker ned».