Debatt

Gjengangere

Er det riktig at avkommet skal tvinges inn i samme, litt for trange drakt?

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Henrik Ibsens «Gjengangere» spilles i tre akter. Livets drama spilles over to omganger à 45 minutter.

Mens pappaen denne uka var på pilegrimstur til London for å gå i bisettelsen til en gammel, kjær venn (en fotballstadion i grus), uttrykte sønnen der hjemme en alarmerende holdning til utsiktene til en dag å måtte ta over et såkalt favorittlag i fotball etter sin far. Guttungen var lei av burgunder og lyseblå drakt.

– Mamma, jeg vil ikke ha på denne drakta, jeg liker ikke West Ham! Hvorfor må barna alltid kle på seg de lagene pappaene liker?

Ingen av kameratene hans hadde den drakta. Ingen av kameratene hans hadde noen gang hørt om West Ham. Nei, de ignorante seksåringene snakket bare om Vålerenga og Barcelona. Dem om det.

En fars påvirkning av sin sønns fotballinteresse er et interessant fenomen. Du ser det over alt, far og sønn, i matchende farger. Det fikk meg til å tenke på Ibsens «Gjengangere» og hvordan «fædrenes synder hjemsøges på børnene». Jeg har ikke begynt indoktrineringa ennå, men han har fått en drakt. Og som dere skjønner, uten særlig hell. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal ta prosjektet videre, om det i det hele tatt skal videre. Det er andre som lykkes langt bedre enn meg med nordkoreansk strategi og tvangsfôring. Også med en svak hånd som West Ham tross alt er når man skal konkurrere med verdens Real Madrider og Liverpooler. Det krever bare enda litt mer av en West Ham-far.

Osvald i stykket er min sønn i virkelighetens drama. Og farsarven hos Ibsen er syfilis. Onde tunger vil mene at å følge en klubb som West Ham er en god parallell til å smittes med syfilis. Det er en sykdom som knekker deg. Det blir Osvalds død. Og jeg vil jo min sønn bedre enn å overføre min syfilis til ham. Sykdomsbildet på å ha West Ham som favoritt, er dessverre ikke helt upresist. Det er forbundet med smerte, galskap og ubotelighet

I offentlig informasjon heter det, dekkende nok: «Infeksjonen er svært sjelden i Norge, men det er sett en liten økning de siste årene». Ja, West Ham-supportere er sjelden vare.

Men er det riktig å påtvinge noen en fotballinteresse? Nei. Det er jo ikke det. Særlig ikke West Ham, en klubb som mest sannsynlig aldri vil bringe glede eller sol inn i livet til gutten. Og som objektivt krever en acquired taste, og et bevisst valg.

Er det bedre å følge de store lagene, følge massene, gjøre som de andre? Nei, men det er dessverre instinktivt for barn ikke å ville skille seg ut. De vil være som de andre. Og de andre holder ikke med West Ham. Men det jeg kan lære pjokken noe om ved å prakke på ham mitt lag, er styrken i å stå alene, om å bli sterk og bygge karakter gjennom motstand.

På den annen side, hjernevasker man fullt ut fra sparkebukser i klubbfargene og oppover, kan jo far og sønn (og/eller datter) bygge noe sammen, finne en felles plattform og hobby. Hånd i hånd mot stadion eller TV’en lørdag ettermiddag. Det er jo vakkert. Men han skal få velge sjøl. Bare ikke Tottenham. Da er det tross alt bedre med syfilis.

Mer fra: Debatt