Etter valet har Ap havnet i en dobbelt krise. Den ene er politisk og skyldes et dårlig valgresultat. Den andre er skapt av varslersakene mot nestleder Trond Giske. Det å håndtere to kriser på en gang er ekstremt utfordrende for organisasjonen og for partilederen ikke minst. Jeg tror ingen leder i Ap har hatt en vanskeligere jobb enn den Jonas Gahr Støre har nå.
Støres start var usikker og nølende, men han har fått bedre tak på både politikken og varslersakene. Det enstemmige sentralstyremøtet tirsdag var en tillitserklæring til partilederen. Ingen er ute etter Støres skalp. Og med nestleder Trond Giske i praksis ute av bildet, står Støre paradoksalt nok sterkere som partileder i disse krisetider enn han har gjort noen gang. Hvis Støre hadde tanker om å trekke seg som partileder før neste stortingsvalg, må han legge disse tankene bort. Ap har ingen som kan overta Støres jobb som leder og statsministerkandidat.
Jobben med å gjenreise Ap etter denne siste krisen blir vanskelig, men det er ikke umulig å lykkes. Historien viser at kriser går over og at velgerne glemmer fort. Ap har en etterkrigshistorie smekkfull med kriser. Det så dramatisk ut etter folkeavstemningen i 1972. Partiet sprakk. Folk på neisiden forlot partiet. Ap gikk tilbake med 11 prosentpoeng ved valget i 1973. Da statsminister og partileder Trygve Bratteli i et intervju her i avisen i 1974 opplyste at han ville trekke seg som leder på landsmøtet året etter, utløste det den hardeste maktkampen om ledelsen av Ap siden partioppgjørene i begynnelsen av 1920-årene.
En venstrefløy under ledelse av nestleder Reiulf Steen kjempet mot en høyrefløy ledet av parlamentarisk leder Odvar Nordli. Kampen endte med at landsmøtet vedtok å dele toppvervene. Steen ble partileder og Odvar Nordli utpekt som ny statsminister etter Trygve Bratteli. Sårene etter den harde maktkampen ble hurtig leget. Ap vant stortingsvalget to år etter med 42,3 prosent, en framgang på sju prosentpoeng.
Freden varte ikke lenge. Partileder Reiulf Steen og nestleder Gro Harlem Brundtland trakk ikke sammen. Forholdet mellom partileder Steen og statsminister Nordli skar seg også. Krisen i partiet fikk en omfattende dekning i mediene. Da statsminister Nordli trakk seg som statsminister i februar 1981, ville han og Reiulf Steen ha tidligere forsvarsminister Rolf Hansen som statsminister for å unngå Gro Harlem Brundtland. Hansen sa nei og pekte på nestleder Gro som ble statsminister. Steen fortsatte kampen mot Gro, men på landsmøtet samme året kastet han inn håndkleet og trakk seg som partileder. Striden bidro helt klart til at Ap gikk tilbake ved valget, men partiet kom sterkt tilbake fire år senere.
Den som huskes best av kriser i nyere tid er lederstriden mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg. Maktkampen mellom de toppet seg etter det katastrofale valgnederlaget i september 2001. Da bestemte avtroppende statsminister Jens Stoltenberg seg for å ta kampen opp med Jagland om partiledervervet. Alle maktmidler ble tatt i bruk, som hemmelige fraksjonsmøter og massive lekkasjer til mediene.
Maktkampen ble så hard at den gikk på helsa løs. Thorbjørn Jagland kollapset i Stortinget i januar 2002. Han ble sykmeldt i fire uker. Jaglands sammenbrudd kom etter flere harde oppgjør i partiledelsen der de to nestlederne, Jens Stoltenberg og Hill-Marta Solberg, og partisekretær Martin Kolberg, avviste et forslag fra Jagland om at ordningen med ham som leder og Stoltenberg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat skulle fortsette etter landsmøtet i november. Jagland ga seg for presset og trakk seg som partileder. Krisen kostet Ap dyrt. I februar 2002 hadde partiet meningsmålinger på 14-tallet. Bare tre år senere vant Ap valget og Stoltenberg ble statsminister.
Politikk er som en heis. Det går både opp og ned. Og Ap er ingen søndagsskole, som Haakon Lie sa. Han lå i hard strid med Einar Gerhardsen i ti år. Striden startet med statsminister Gerhardsens innlegg mot atomvåpenopprustning på NATOs rådsmøte i 1957 og den endte med full utblåsing på Aps landsmøte i 1967. Maktkampen mellom de to mektigste i Ap hindret ikke partiet å vinne flere valg. Giske-krisen topper nok alle kriser i Ap fordi den er så spesiell. Men den senker ikke partiet.