Tidligere fiskeriminister og Ap-nestleder Helga Pedersen takker for seg i norsk politikk. Pedersen vender nordover, til Finnmark, for å bli sauebonde og lærervikar. Til Dagbladet forteller hun at hun det neste året skal undervise i politikk, menneskerettigheter, samfunnsfag og historie ved Tana videregående skole, en jobb hun vil kombinere med sauebondeyrket.
Det står respekt av dette. Hun er langt fra den eneste, eller den første, SVs Ingrid Fiskaa gikk av som statssekretær i utenriksdepartementet for å bli lærer, for å nevne en av flere. I vår tid er likevel slike valg som et befriende «up yours» til en PR-bransje som står i kø for å sette ekspolitikere og rådgivere fra storting og regjering på sine lønningslister. Pedersen kunne tatt en Bjarne Håkon Hanssen, men gjorde det ikke. Etter lang tid som statsråd under Jens Stoltenberg meldte som kjent Hanssen, utdannet ved Levanger lærerhøyskole, overgang til First House, der han blant annet hjalp det private barnehageselskapet Espira med å kjempe mot den rødgrønne regjeringens forslag om profittak i barnehagesektoren.
En av fire stortingsrepresentanter som i 2013 hadde takket nei til gjenvalg, fortalte Dagsavisen at de hadde blitt kontaktet av ett eller flere PR-byråer, noen bare timer etter at det ble kjent at de forlot heltidspolitikken. Flere toppolitikere takker ja til høy lønn og fortsatt makt over de politiske prosessene som ansatt i et PR-byrå. En kartlegging fra Klassekampen viste for ett år siden at 18 statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere i Jens Stoltenbergs og Erna Solbergs regjeringer hadde gått rett over i PR-bransjen. Denne oversikten viste kun de som hadde gått direkte fra regjeringen inn i denne bransjen. Den faktiske listen over politikere som har gått denne veien er lang, og inneholder en rekke sentrale politikere, med erfaring, kunnskap, nettverk og politisk kapital som kan være verdifull for de som vil påvirke politikken.
Som blant andre Fafo-forsker Olav Elgvin har beskrevet, er dette en politisk kapital politikerne har fått av velgerne, med en forventning om at den skal brukes til å forsvare fellesskapets interesser. Når denne kapitalen, kunnskapen og nettverkene, selges til de som kan og er villig til å betale, brytes kontrakten. Kapitalsterke krefter får enda større makt over politikken, og tilliten til det politiske systemet rives ned. Eller som Jonas Gahr Støre sa det for noen år siden: «Disse menneskene påtar seg verv og får innsikt, kunnskap og bekjente. Jeg reagerer på at de bare setter en stor strek, og tar med seg den kunnskapen de har fått av fellesskapet til andre miljøer hvor de selger den samme kunnskapen». Støres problem er at hans eget parti lenge har vært en av de største leverandørene av politikere til PR-bransjen.
En gjennomgang av nær 200 statsråder, og over 800 stortingsrepresentanter, fra 1945 til 1985 viste at de fleste gikk tilbake til de stillingene de hadde før de gikk inn i politikken. Noen ble politikere livet ut. Men de færreste brukte politikken til å skaffe seg ny karriere. Den tida er over. Mer enn 20 år etter at Frp-politiker Tor Mikkel Wara gikk fra politikk til PR, etter at liberalistene ble kastet ut Frp, anses PR som en potensiell karrierevei langt inn i SV.
Ikke bare veien ut, men også veien inn i politikken har endret seg. Tall fra SSB viser at av 4438 stortingskandidater i årets valg, har bare 6,8 prosent yrkesbakgrunn fra sekundærnæringene, altså industri og andre råvarebearbeidende næringer, mot nær 20 prosent av den yrkesaktive befolkningen. For Ap er situasjonen verre: Det gjelder bare 4,6 prosent av kandidatene til et parti med røtter i arbeiderbevegelsen. Hos SV er andelen 1,8 prosent. De blir knust av Frp, med 11 prosent.
Listene fylles i økende grad opp av profesjonelle politikere som står på partienes lønningslister. I verket om Stortingets historie, utgitt rundt grunnlovsjubileet, viser forfatterne hvordan representantenes yrkesbakgrunn har endret seg radikalt siden midten av sekstitallet. Andelen arbeidere har gått ned, det samme med bøndene. Istedet har vi fått flere såkalt «høye funksjonærer», ansatte i sjefsposisjoner på mellom- eller toppnivå i privat- eller offentlig sektor. Halvparten av representantene hadde slik bakgrunn i 2009–2013. Og der veien inn på Stortinget tidligere gikk via arbeidslivet og lokalpolitikken, går den i økende grad via jobber som heltidspolitikere i partiapparatene. Det var nesten ingen på Stortinget med denne bakgrunnen på midten av sekstitallet, femti år senere var mer enn en tredel av representantene profesjonelle politikere eller partipolitiske funskjonærer før de ble nasjonalt folkevalgte. Sammen med økt kvinneandel og utdanningsnivå er denne «profesjonaliseringen» det mest påfallende utviklingstrekket, konkluderer forfatterne. Resultatet er at store velgergrupper ikke er representert på Stortinget, avstanden fra toppolitikken til virkeligheten store deler av befolkningen lever i, blir større. Og den blir selvsagt ikke mindre om Stortinget fungerer som et springbrett for politisk tillitsvalgte som selger politisk kapital og økt makt over beslutningene til de som kan betale.
At en enkelt politiker blir sauebonde og lærer endrer ikke på dette. Helga Pedersens lærergjerning er et skoleeksempel på at det er alternativer til forfallet PR-bransjen representerer i politikken.