Debatt

Gi meg organene dine og jeg skal fortelle deg hvem du er

Der du skal trenger du ikke nyrer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dersom du fikk høre at du kunne redde flere menneskeliv uten å verken måtte anstrenge deg eller ofre noe som helst, så hadde du nok vært interessert. De fleste av oss har jo tross alt en såpass utviklet sans for empati og samvittighet at en slik deal hadde vært vanskelig å avfeie. Eller, sagt på en annen måte: Hvordan hadde du sett på noen som tydelig ga uttrykk for at hen var uvillig til å redde liv, selv om det ikke krevde noen form for innsats?

Spørsmålet vil, hos de fleste vanlige folk, føre til reaksjoner et eller annet sted mellom «Her trenger jeg litt mer informasjon» og «Nei, vet du hva! Hva slags menneske ville gjort noe slikt?»

Men noe skurrer litt. For det finnes nemlig et valg de fleste av oss kan ta for å gjøre det langt mer sannsynlig at vi får bidra til å redde liv. Nemlig organdonasjon. Riktignok må man i dag aktivt velge å være organdonor, men det koster ingenting. Det krever ingen vesentlig innsats. Alt man trenger å gjøre er å bestemme seg, og la valget komme til uttrykk gjennom donorkort, et bakgrunnsbilde på mobilen, eller å si fra til sine pårørende.

Likevel er det alvorlig mangel på både organer og donorer. Til tross for at organdonasjon ikke koster verken en kalori eller en krone, og at effekten er uomtvistelig. Da er det på tide å gjøre noe annerledes.

Det er på tide å snu på samtykkekravet for organdonasjon. Fra dagens «opt in»-system, der man altså må velge å bli organdonor, bør vi innføre et «opt out»-system, der alle er donorer frem til de reserverer seg mot det.

Dette er selvsagt ikke helt ukontroversielt. For eksempel er ikke tallene entydige på at en slik løsning alene er tilstrekkelig til å få opp tallet på donasjoner. En skikkelig innsats for å forbedre tilgangen til donororganer vil måtte bestå av flere tiltak, som holdnings- og informasjonskampanjer. Men det beste bør ikke få bli det godes fiende. Å øke mengden potensielle donorer vil selvsagt kunne føre til flere donasjoner, nærmest kostnadsfritt.

Det finnes også dem som ikke ønsker å være organdonor på grunn av religiøse eller andre typer personlige overbevisninger. Dette skal man både respektere og tilrettelegge for, men reservasjonsmulighet bør være tilstrekkelig for å ivareta deres ønsker.

Sist, men ikke minst, er det populært å argumentere prinsipielt mot en slik ordning. «Staten skal ikke eie organene dine/liket ditt/kroppen din.» Dette er et forlokkende argument på overflaten, fordi det spiller på sterke følelser om selvbestemmelse og forholdet mellom stat og borger. Det er likevel langt fra sikkert at det burde tillegges særlig vekt. All politikk (som et lovforslag jo er) handler om interesseavveininger. Selv om det er klart at man som borger bør ha sterkt vern mot statlig inngripen er det vanskelig å se at denne retten strekker seg inn i døden. Særlig når den står i direkte motsetning til andres mulighet til å få forlenget eller forbedret livet sitt.

Staten har også en plikt til å verne om sine borgere. Ja, å måtte velge bort organdonasjon er en viss inngripen i privatlivet ditt. Men bombastiske anklager om at det gjør staten til eier av kroppen din minner mer om en henvisning til de menneskelige batteriene fra The Matrix enn det relativt moderate forslaget det egentlig er snakk om. Det er faktisk slik at når du dør, så er det nøyaktig tre ting som kan skje med organene dine. De kan begraves med deg, kremeres med deg, eller brukes til å redde og forbedre liv. Retten til å begraves eller brennes med sine organer intakt, som om de var en vikingkonges eiendeler på gravhaugen, må veies mot levende medborgeres rett til liv og helse. Og selv om man ikke bør totalt avfeie dem som av en eller annen grunn ikke ønsker å være donor, så er det en interesse som blir mer enn tilstrekkelig ivaretatt ved å kunne aktivt velge å ikke være donor.

Vi kommer uansett ikke utenom at et titalls mennesker i Norge dør på venteliste hvert år. For dem og deres familier handler det ikke om prinsipper, det handler om liv og død. Noen bør steppe inn på deres vegne, og få på plass lovendringer som hjelper dem. Men frem til det skjer, så kan vi alle hjelpe til litt.

Ifølge Ipsos MMI er kun fire prosent av nordmenn uttalt negative til organdonasjon. Dette forteller oss to ting: At den prinsipielle motstanden kanskje ikke vil være så stor. Og ikke minst at de fleste av oss umiddelbart burde skaffe oss et donorkort.

Mer fra: Debatt