Kultur

Gi innvandrerne en sjanse

Hvorfor er det fremdeles slik at «Alex» får komme til intervju, men ikke «Abdi»?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Unge med innvandrerbakgrunn har høyere utdanning enn unge generelt. Likevel har «Ali», ifølge Institutt for samfunnsforskning, 24 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju enn «Ola».

Afrikanere har ifølge UiO 70 prosent mindre sjanse for å få relevant jobb etter masterstudier enn andre med tilsvarende karakterer, og innvandrere fra Afrika og Asia med høyere utdanning er ifølge SSB om lag tre ganger oftere i en stilling de er overkvalifisert til enn resten av befolkningen.

Det er på tide at norske arbeidsgivere og tillitsvalgte begynner å lete etter de best kvalifiserte personene fra hele befolkningen og at flerkulturell kompetanse anerkjennes som en viktig og verdifull ressurs i dagens arbeidsliv.

Gang på gang hører vi om jobbsøkere som endrer sitt navn til et norsk navn og som dermed får tilgang til et arbeidsmarked som før virket lukket og utilgjengelig. Å bli ekskludert på grunn av etnisitet og navn oppleves frustrerende og uverdig, og flere forteller om følelsen av å bli holdt utenfor og det å ikke få lov til å tilhøre «det norske». Ekskludering fra arbeidslivet føyer seg inn i rekken av områder hvor dette blir synlig.

Forskning viser at arbeidsgivere ofte velger personer som ligner en selv. Dette er en helt vanlig menneskelig mekanisme og er ikke nødvendigvis bevis på fordommer hos arbeidsgiver. Konsekvensen blir likevel at mennesker med ulik etnisk og kulturell bakgrunn blir valgt bort igjen og igjen, og at deler av det norske arbeidslivet forblir tilnærmet «blendahvitt». Vi velger vårt eget speilbilde og går dermed glipp av mange meget godt kvalifiserte folk.

Hvem man ønsker å ansette handler ofte om hvilken merkelapp vi har festet på personen. Et paradoks er eksempelet om en sivilingeniør fra India: Når han bor i India henter vi ham til Norge som kunnskapsarbeider og er lykkelig for at de flinke inderne vil komme hit til det kalde nord.

Men dersom denne inderen allerede bor i Norge, er han en innvandrer og behandles deretter. Det blir straks vanskeligere å få jobb selv om han er spesialist innen sitt fagområde og snakker flytende Stavanger-dialekt.

Ifølge FNs definisjon trenger ikke en handling å ha hatt en rasistisk hensikt for at det skal kunne kalles rasisme, så lenge konsekvensen er at en gruppe mennesker på bakgrunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse ikke har like muligheter som resten av befolkningen.

Ekskludering av innvandrere fra arbeidsmarkedet på bakgrunn av kulturell eller etnisk opprinnelse kan derfor kalles rasisme.

Arbeidsplassen er en viktig møteplass og integrerings­arena, arbeid gir en større økonomisk handlefrihet, det gir en person følelsen av å bety noe for og sammen med andre og å være en del av et større fellesskap.

Den norske velferdsmodellen trenger også sårt all den arbeidskraften den kan få og ikke flere på uføre- og arbeidsledighetstrygd. Arbeidsgivere og tillitsvalgte sitter med makten i rekrutteringsprosesser, og må derfor begynne å se merverdien i å få alle ut i arbeid og i rett type arbeid i forhold til utdannelse.

Vi oppfordrer dere derfor til å begynne å jobbe planmessig og systematisk for å hindre diskriminering og fremme likestilling. Dette vil kreve en del endring på eksisterende rutiner for blant annet rekruttering, men det er verdt det. Første mann i mål får de best kvalifiserte arbeidssøkerne – fra hele befolkningen.

Mer fra: Kultur