ga finger’n: Guttegjengen reagerte på mannens oppførsel ved å gi kollektivt finger’n tilbake, skriver Michaela Getz.ILLUSTRASJONSFOTO: ISTOCK.COM

Vis bildetekst
Foto:

03-08-2018

«Gi barna litt oppdragelse!»

Mannen ba fireåringen min rett og slett dra til helvete.

Lenge har jeg omtalt foreldrene til mine venners barn som medforeldre. Akkurat på samme måte som jeg anser de rundt meg i helhet som medmennesker. Den mellommenneskelige kommunikasjonen vi har daglig, enten vi vil eller ikke, fascinerer meg. Forrige helg ble en aldri så normal t-banetur, for meg til en sosial åpenbaring. Intet mindre.

De to tyllkledde, slitne og varme fireåringene satt på vindusplass. Slik fireåringer hør og bør. Vi mødre satt ved siden av. Praten oss voksne imellom var triviell. Barna hadde muligens en oktav høyere enn vanlig. Men sjenerende? Neppe. En eldre herre kommer på. Setter seg ovenfor oss i samme vogn. Vi fikk blikkontakt. Det lå i luften at vi provoserte ham. Den følelsen man enkelte ganger får. I alle fall jeg. Følelsen av at din eksistens i seg selv provoserer.

Vi vekslet noen blikk. Han ristet på hodet demonstrativt. Barna og de andre i vognen virket affisert av spenningen. Vi snur oss. Så kommer det. «-Er det nødvendig å skrike slik da??» og videre «- Gi barna litt oppdragelse!!». Nå tenker du kanskje; – Ja ja, så skreik de sikkert og var irriterende. Men du, det var ikke slik.

Ja, ok! Så ble jeg strutsen. Jeg fokuserte på ro og det å beskytte mine nære. Stakk hodet i sanden. I denne situasjonen snudde jeg meg mot barna. Fikk blikkontakt og forsøkte å berolige dem. Flytte fokuset. Meget heldig var det at jeg var akkompagnert av en sterk og vel artikulert medforelder.

Det provoserte medmennesket, vil jeg anta følte seg alene om sin anklage. Han fomlet med ord. Men så kommer det som kollektivt provoserte. «Hva skal det bli av dere da??» To barns øyne stirret på ham. To svette, slitne barn. De sa ingenting. Men de forsto at situasjonen var utenfor normal oppførsel. Åpenbart affiserte. Jeg biter meg i leppa. Prøver å avlede.

«De er barn – hva er du?» lød det klokkeklart fra min medforelder. Dermed rakk jeg ikke tenke mer før en særs positiv åpenbaring skulle finne sted. Ekte solidaritet.

En ung kvinne, jeg vil anta i starten av tjueårene, kommer bort og retter seg mot den anklagende; «De er barn! De har ikke gjort noe galt!». Hun er oppriktig engasjert. Engasjert fordi angrepet rettet seg mot barna. Flere engasjerer seg med. Det dannes mer eller mindre en barriere av medpassasjerer, medmennesker, mellom den anklagende og oss med barna. Unge gutter og jenter tar til ordet. Viser solidaritet.

Vår holdeplass kommer. Vi går av. Jeg snur meg mot vognen og ser gjennom folkemassen at den anklagende viser oss «fingeren». Fireåringen min ser en godt voksen mann i øynene. På andre siden av glasset i vognen, ber han henne rett og slett dra til helvete.

Samme guttegjeng som var i vognen der vi satt, reagerer med å kollektivt gi ham «fingeren» tilbake. Fireåringen snur seg mot meg og sier; «Mamma, jeg tror hjertet hans var knust. Derfor sa han sånne dumme ting.»

Så hvor vil jeg med denne meget subjektive historien? Jo. Normalt sett sender jeg mine meninger ut i offentligheten når noe provoserer meg. Noe føles udemokratisk eller lite akseptabelt. Som hovedregel i mitt virkes øyemed. I dette tilfellet, med denne historien, ønsker jeg å hedre mine medmennesker. De som reiste seg. Som stilte opp for de sårbare. For barna. For dere som tok til ordet som medforeldre og medmennesker. Dere stipulerer et godt eksempel. Det lærte døtrene våres noe og ikke minst undertegnede. Solidaritet folkens. Solidaritet. Takk!


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!