Debatt

Generasjonskontrakten

Det aller viktigste vi kan gjøre for å sikre vår egen alderdom er å sørge for at våre barn overtar en verden som fungerer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvis du ikke vil grave ned hermetikk i hagen har du i grunnen bare disse tre pensjonsordningene å velge i:

Du kan få mange barn og håpe at de vil ta vare på deg når du blir gammel. Dette er den pensjonsordningen vi har mest historisk erfaring med.

Du kan spare penger mens du er ung og håpe det holder livet ut. Det kan skje helt privat eller i en pensjonsordning knyttet til jobben din. Dette er alternativet for alle som bor i land uten en eller annen form for velferdsstat.

Du kan bo i et land med en universell alderstrygd. I Norge gir Folketrygden et minimumsgulv som skal sikre alle en verdig alderdom.

Det er ikke uvanlig å satse på en kombinasjon av disse ordningene. Folketrygden har alle krav på hvis de blir gamle nok, tilleggspensjon får de fleste som arbeider, noen sparepenger vil det være lurt å ha på konto og alle foreldre håper vel at barna skal være der for dem når de blir gamle.

En vanlig misforståelse er å tenke at de som sparer til seg selv privat i større grad enn de som baserer seg på en offentlig ordning, «betaler for seg selv». Pensjonsmodellene har ulik organisering. Noen er individuelle og noen kollektive,men faktum er at alle disse tre pensjonsordningene hviler på samme premiss. Nemlig at vi skal leve på neste generasjon når vi blir gamle.

Det er en illusjon å tro at en velfylt bankkonto, et par utleieleiligheter eller andeler i et aksjefond «kjøper deg fri» fra fellesskapet. For det første er det slik at alle de tre pensjonsordningene kan bli redusert, i verste fall til null. Banken kan gå konkurs, aksjene kan bli nullet, valutaen du sparer i kan bli kraftig devaluert og landet som garanterer folketrygden din kan få svekkede statsfinanser. Alt dette har skjedd i vår levetid i ulike land i verden. Du trenger ikke reise så veldig langt heller.

For det andre: Selv om du som pensjonist har millioner i banken skal du fortsatt kjøpe varer og tjenester for dem. Disse skal produseres når den tid kommer. Dine pensjonsrettigheter og sparepenger er ikke annet enn fordringer på framtidas produksjon. Dersom det er ressursmangel når du blir pensjonist betyr det enten at du får mindre enn du hadde håpet for penga dine, eller at du fortrenger varer og tjenester som andre kunne hatt lyst på eller bruk for. Om vi bruker A) sparepenger eller B) pensjonsrettigheter som verktøy til å fordele fruktene av framtidig verdiskaping – endrer ikke i seg selv mengden vi som samfunn vil evne å produsere av pleie, omsorg, sykehjemsmat, lufteturer eller hva vi nå vil komme til å ønske oss når vi blir gamle.

Kjernen for å forstå pensjon er å innse at det du skal leve av når du blir gammel, også skal produseres når den tid kommer. Produseres av noen andre enn deg. Det du trenger er enten rettigheter som respekteres, eller kjøpekraft, som også må respekteres. Ingen av delene kan tas for gitt i et langt nok perspektiv.

Det er svært foruftig å spare til alderdommen av mange forskjellige årsaker og gjerne på alle de tre måtene beskrevet over, hvis du har mulighet. Men det aller viktigste vi kan gjøre for å sikre vår egen alderdom er åpenbart å sørge for at våre barn overtar et land (og en planet) som fungerer, og å sørge for at landet vårt overtar barn som fungerer. Det er og blir de som skal ta vare på oss.

Mer fra: Debatt