Husker du hva du og vennene dine drev med da dere var tenåringer? Kanskje dere var på kino? Hang på en kafé i timevis? Dere var kanskje hjemme hos hverandre? Det er kanskje ikke alt man vil huske eller innrømme, men for mange står ungdomsårene igjen som en tid der møter med venner var viktig. Følelsene er sterke, men de blir lettere å takle sammen med noen. Oss mot verden.
Hvordan står det til med dagens ungdommer? Åpenbart varierer det, men vi vet dette: De er ikke så opptatt av å drikke og røyke. De legger mye energi i å gjøre det bra på skolen. De trener. Kjære tid, så mye de trener. 44 prosent av landets ungdomsskoleelever trener minst fem ganger i uka. Men glansbildeungdommen er veldig mye alene.
«Hvor mange ganger har du vært ute med venner den siste uka,» har Ungdata spurt ungdomsskoleelever. 43 prosent svarte «ingen ganger». Det er en økning på 10 prosent i løpet av seks år. Stadig færre har dessuten med seg venner hjem. Hvorfor skal de det, når de er et tastetrykk unna?
En Facebook-chat eller en snap-melding erstatter ikke fysiske møter mellom mennesker. Teknologien sikrer muligheten for øyeblikkelig kommunikasjon, men høyner terskelen for å møtes. Fruktene av dette begynner å synes på statistikkene. Ifølge Ungdata har det aldri vært flere unge som opplyser at de føler seg ensomme.
Vi har passert skolestart og høysesong for rapporter om hvordan unge mennesker har det. Vi har fått tallene fra Røde Kors som viser at hver fjerde ungdom lar være å snakke om det de synes er vanskelig. Ungdata har lagt fram rapporten som slår fast at 30 prosent av unge jenter og 11 prosent av unge gutter melder om psykiske helseproblemer.
Nå får også nordiske ungdommers psykiske helse oppmerksomhet utenfor våre landegrenser. I helgen skrev både BBC og The Guardian om hvordan de lykkelige nordiske landene ikke er så lykkelige likevel. «Flere og flere unge mennesker er ensomme, stressa og sliter psykisk. Epidemien av psykiske problemer og ensomhet når de nordiske landene,» sier Michael Birkjær til The Guardian og BBC. Han er analytiker hos Happiness Research Institute, som har lansert rapporten «I skyggen av lykken», sammen med Nordisk Ministerråd. Ifølge Birkjær er stress- og ensomhetsnivået økende i hele Vesten. Årsaker som pekes på er prestasjonsjag, hyppig bruk av sosiale medier og økende ensomhet.
For oss som er oppvokst uten sosiale medier, og som hadde en grense for hvor mange tekstmeldinger vi kunne sende før det sved i lommeboka, er den digitale kommunikasjonsrevolusjonen lettere å takle. Vi er vant med de fysiske møtene. Slik utviklingen ser ut til å gå nå, står vi i fare for å få generasjoner som ikke får samme erfaring.
Forskere har i flere år advart mot konsekvenser av at de yngre generasjonene isolerer seg som følge av økt skjermtid. De unge mister sosial trening ved at de sjeldnere møter mennesker ansikt til ansikt. Ungdomstida og møtene med venner er viktig læring for resten av livet. Man lærer å lese sosiale situasjoner, å stå i konflikter ansikt til ansikt, og å utvikle grunnleggende empati ved å lese ansiktsuttrykk.
Når stadig flere ungdommer blir sittende alene med tankene sine, vokser misnøyen i det stille. Og når de fysiske møtene er erstattet med kontakt via sosiale medier, der de dessuten får slengt en masse lykkebilder i fleisen, blir det vonde enda vanskeligere.
Debattene i kjølvannet av rapporter om hvordan ungdom har det, er forutsigbare. Tallene presenteres, eksperter eller organisasjoner uttaler seg om kroppspress, sosiale medier og at ungdom stiller for høye krav til seg selv. Ta fra dem mobilene på skolen, sier noen. Omfavn teknologien og nettbrett sammen med dem, sier andre. Men hva skjer, egentlig? Når skal vi slutte å sukke over konsekvensen av sosiale medier-eksplosjonen, med et skuldertrekk? Hvor mange rapporter skal vi få, før det virkelig skjer noen endringer?
Trolig mange flere. For vi vil ikke bremse. Teknologi og digital kommunikasjon er jo framtida, koste hva det koste vil. At unge i stor grad velger å reagere på livet ved å ta smerten innover seg selv, framfor å reagere utover mot samfunnet, i form av vold, kriminalitet eller utagering, gjør at det kanskje virker mindre presserende å ta tak i enn når kriminalitetsstatistikken viser oss en økning i lovbrudd. At det brenner på innsiden av mange ungdommer er ikke like synlig som når det brenner ute i gatene.
Problemet er at det vil synes senere, når ungdommene skal bære med seg smerten ut i arbeidslivet og et eventuelt familieliv. Hva slags voksne blir de? Og hvilket samfunn vil de skape? I rapporten fra Happiness Research Institute advares det mot konsekvensene av en økende forskjell i hvordan folk trives. Når mange er lykkelige blir det vanskeligere å være ulykkelig. Og når ulikheten i trivsel øker, trues også tilliten og det sosiale samholdet i samfunnet. Det skaper grobunn for splittelse. Det er det siste vi trenger i en offentlighet preget av polarisering og kamp om å definere sannheter.