Nittitallets ajfahanner ,supplert av en naturfotograf, fører kampen mot inntrengerne på to fronter. Mot lokalbefolkningens virkelighetsoppfatning og mot nye fortolkninger av den konvensjonen som var deres antatt beste støtte den gang. Påstandene om nærgående ulv blir forsøkt elegant parkert ved å etterlyse fotobevis, men uten helt å ta innover seg konsekvensene av resonnementet. (Er det nå så helt sikkert at Napoleon var i Moskva?). Påstandene om at Helgesen er på kant med Stortingets vedtak, blir taklet med den velkjente formulering at Stortinget får vær så god følge sine egne lover og Bernkonvensjonen.
Juristenes revirkamp framstår som viktigst. Det er naturlig når generalklausulens far, tidligere riksadvokat
, føler sitt livsverk truet.. I 1993 - i tidens "føre var"-modus og med henblikk på den siste rest av urnordisk ulv - tok han initiativet til en ny lovparagraf. Den knesatte en strafferamme på 6 år for den som "
På den tiden var forestillingen om at Norge var forpliktet til å bygge opp egne levedyktige rovdyrbestander, ennå god latin. Nå ble den nedfelt i den nasjonale lovgivning. Og der ligger den godt.
var statsråd da både den første og den andre rovviltmeldinga ble utarbeidet og behandlet. I 1992 lot han det skinne gjennom at han godt kunne tenke seg nasjonale levedyktige bestander, men ennå var dt for provoserende. I 1997, derimot, ble den særnorske tolkningen av Bernkonvensjonen brukt som begrunnelse for å opprette kjerneområder, forløperen for dagens ulvesone. Riktignok måtte han true sin egen stortingsgruppe med å gå av hvis de sa nei. Lenge var dette en hemmelighet, men nå forteller han det selv med et glis. Og han fikk det som han ville,
avløsteJens Stoltenberg som statssekretær under Berntsen og er vel mest kjent for sin safari til Nord-Østerdal sommeren 1992 for å hindre at den radiomerkede bjørnen Palo skulle li overlast under sine måltider i ett av de tetteste beiteområdene for sau (Det endte dårlig).
Men han deltok også på Finnskog-samlingen sammen med Rieber-Mohn, direktør Schei og Petter Wabakken, hvor den nasjonale ulvestrategien ble lagt. Så han har også et revir å forsvare.
Så var det mannen med de mange hatter,
I 1999.kvittet han seg med sitt styreverv i WWF for å bli statssekretær under Siri Bjerke, men innledet samtidig et fruktbart samarbeid med WWFs nye generalsekretær, Rasmus Hansson. Det gikk bl.a. ut på å berge WWF ut av en økonomisk krise ved statlig hjelp. Et forsøk med å la WWF gjøre rede for offisiell norsk rovvilt-politikk på et seminar i Elverum, mens departementet nøyde seg med møteledelsen og finansieringen, ble ingen suksess, Dette skjedde etter at departementet hadde lidd nederlag i retten i en sak mot WWF og to andre organisasjoner om felling av ulv.
Men deretter fikk Lier-Hansen på plass nødvendig lovhjemmel for å foreta en lovlig felling av ulv. Og nå sa retten ja.
Det aller viktigste med dommen fra 2001 har imidlertid blitt forbigått i stillhet. retten slo fast - omsider - at Norge ikke er forpliktet til å ha egne bestander. av rovdyr. Men dessuten føyde den til - i direkte strid med fakta - at det av norske myndigheter eller lovgiver "
Den forestillingen om kontinuitet som dermed var lirket på plass, kom til nytte da den tredje rovviltmeldinga så dagens lys. I stedet for å legge om kursen i samsvar med ny erkjennelse, skrev Børge Brende at "hovedlinjene ligger fast.".
I dag har Stein Lier-Hansen skiftet overbevisning både når det gjelder hiuttak av jerv og synet på Bernkonvensjonen.. Nå ser han på rovviltforliket som en "katastrofe" som lar "politikerne finne unnskyldninger for å felle rovdyr i alle situasjoner."
Naturfotografen
er femte hjulet på vogna. Det er vel han som har bidratt med "opplysningen" om at det i Sverige blir drept flere hunder ved vådeskudd enn av ulv. Kilden er et svensk forsikringsselskap som i 2015 betalte ut erstatning for 12 skuddskadede hunder mot bare elleve som som var skadet av ulv. Hvor stor andel av svenske hunder som løper rundt i ulveland, sies det ikke noe om.
De fem forfatterne skriver: om stortingsvedtaket den 16. juni i fjor hvor bestandsmålene ble fastsatt: "Noen synes å ha forstått dette slik at dersom det blir flere ungekull per år, og bestandsmålet derved overoppfylles, så skal "overskuddet" av ulv kunne felles.
De fem har misforstått hva Bernkonvensjonen er. Den er ikke noe lovverk til bekyttelse av nasjonale delbestander. Som generalsekretær Galiano skriver til meg den 30.mai 2011:
Og så legger han til:
Ja, noe mindre antall ulver enn 15 vil Norge neppe få, uansett avskyting. Jeg synes det er et interessant tall.