«Det skal bli vanskeligere å få arbeidsavklaringspenger.» «Sykdomskravet skal synliggjøres.» Slik lyder slagordene. Jeg har fulgt min klient, la oss kalle henne Elin, i møtet med et strengere Nav og har fått hennes tillatelse til å dele galskapen i det som skjer. Det virker nemlig som om Nav ikke har definert overfor sine ansatte hva de mener med slagordene. I mellomtiden hersker en form for absurd Kafka- verden.
Elins helsetilstand er svært redusert og hun har en liste med medisinske diagnoser som fyller et A4 ark. Men hun får avslag på AAP fordi Nav mener det ikke er medisinsk dokumentert at hun ikke kan jobbe helt eller delvis hos nåværende arbeidsgiver til tross for helseutfordringene. Fastlegen og fysioterapeuten har begge skrevet erklæringer hvor de viser til helseutfordringenes alvorlige art. På nåværende tidspunkt vurderer de det ikke som forsvarlig at hun går på jobb. Hvis dette ikke er tilstrekkelig medisinsk dokumentasjon, hva krever så vårt nye strenge Nav? Se det sier de ingenting om i avslaget.
For å ha krav på AAP må man være i arbeidsrettet aktivitet eller medisinsk behandling. Elin er for syk til å være i arbeidsrettet aktivitet, men Nav påstår også i avslaget av hun ikke er i behandling. Elin går regelmessig til fastlegen og bruker 20 forskjellige medisiner for å forsøke å kontrollere blant annet diabetes 1, svekkelser i immunforsvaret, anafylaktiske reaksjoner, kroniske smerter, migrene, lavt stoffskifte og et utall andre medisinske problemer. Faller ikke medisiner inn under medisinsk behandling mer? Elin får også oppfølging av fysioterapeut/kiropraktor, diabetessykepleier og psykolog. På friskvernklinikk henviste de henne umiddelbart videre til behandlingsopphold på institusjon grunnet det kompliserte sykdomsbildet. Hvis alt dette ikke teller som behandling, hva teller da som behandling innen vårt nye strenge Nav?
Siden Elin i realiteten er for syk til å møte på jobb kan hun ikke skremmes tilbake gjennom økonomiske trusler. Hun må i stedet gå uten inntekt mens hun jobber med å samle «bevis» på at hun er så syk som hun og behandlerne hennes sier. Hun går til spesialister, tar røntgen, samler nye epikriser. Hun sender klage på vedtaket, sender ny søknad med mer «bevis», og får avslag igjen. Nav vet best. De trenger ikke se mer på saken.
Så blir det innleggelse til to ukers arbeidsevnevurdering. Her venter et team med lege, ergoterapeut, fysioterapeut, psykolog, sosionom, pedagog og koordinator. Det oppstår imidlertid en uenighet i vurderingen av hvor mye hun kan jobbe. Overlege mener 20 % mens resten av teamet foreslår at par timer i uka hjemme på PC. Hvem har rett? Kanskje ingen av dem. For det framgår at arbeidsevnen kun er vurdert utifra problemene med muskel og skjelettsystemet. Avdelingen har ikke kompetanse til å vurdere effekten av forstyrrelsene i immunsystemet, at hun er på autismespekteret, vanskene med å kontrollere diabeteslidelsen, hørselstapet og alt det andre Elin lider av. Det passer ikke systemet at hun har så mange forskjellige lidelser!
Til nå har vi sysselsatt en hel armé av helsefaglærte og er oppe i flere hundre tusen i utgifter for staten i tillegg til det Elin har måttet legge ut selv. Men jakten på «bevis» må videre. Hvis Nav godtar arbeidsevnevurderingen som medisinsk dokument vil hun ha krav på arbeidsavklaringspenger. Men hører de på overlegen risikerer hun å miste disse med en gang på grunn av «manglende samarbeidsvilje». Overlegen har jo sagt at hun kan være i 20 % jobb. Og det kan hun jo ikke. Så da er hun like langt.
Må hun da på nye vurderingsopphold for hvert av systemene i kroppen som nedsetter arbeidsevnen slik at man til slutt kan plusse sammen prosentene? Hvis hun for eksempel blir regnet som 60 prosent arbeidsufør på grunn av svikt i immunsystemet, skal man da plusse det på de 80–90 % fra muskel- og skjellettsystemet slik at man ender med ca. 145 prosent ufør, eller teller bare den høyeste prosentandelen slik at hun fortsatt regnes som 80–90 prosent ufør? Og hvor mye skal det koste staten å utrede henne del for del på denne måten?
Elin er utslitt av å prøve å finne veien gjennom denne perverterte logikken men har ikke annet valg enn å presse videre. Nå har hun også skaffet advokat. Siden hun er uten inntekt får hun fri rettshjelp. Nye hundre tusen i utgifter for staten. Hvem vet hvor mye penger vi er villig til å se forsvinne i det massive kontrollapparatet vi har bygget opp mens Elin fortsatt ligger våken om natten og lurer på hvordan hun skal greie seg uten inntekt.
Ikke bare er denne praksisen umoralsk overfor mennesker som er syke og trenger økonomisk støtte. Den påvirker oss alle. Kanskje er Elin din lege, ditt barns lærer eller bilmekanikeren som skal fikse bremsene på bilen din ... Vil vi virkelig at folk skal tvinges til å møte på jobb når de selv og fastlegen mener de er så syke at det er uansvarlig? Gleder du deg fortsatt over at færre mottar helserelaterte ytelser fra Nav, arbeidsminister Anniken Hauglie?