Da Trond Giske prøvde å si unnskyld på NRK før jul, nevnte han alkoholen som en av kildene til at han hadde oppført seg dårlig. I en artikkel i Dagbladet i helga var kommentator Kjetil Rolness inne på samme tema. Han kalte alkoholen «elefanten i Giskesaken og metoo-rommet», og pekte på at promille er den største ingrediensen i en skjebne som både overgriper og offer. Han rettet følgende spørsmål til partileder Jonas Gahr Støre: «Tør du være festbrems»?
Det er et betimelig spørsmål. Arbeiderbevegelsen var i sine første tiår sterkt knyttet til avholdet. Den første partiledelsen i Arbeiderpartiet besto av folk som på nært hold hadde sett flaskas ødeleggende kraft. De to nestorene var avholdsmenn på sin hals. Martin Tranmæl hadde selv sett sin far drikke seg fra gård og grunn i Trøndelag. Einar Gerhardsen levde med arbeidsfolk i Kristiania og så ulykka som alkoholen førte med seg. Fyll og fattigdom var da to sider av samme sak. Men også flere av vår tids sosiale utfordringer er knyttet til alkohol.
Fylla har ikke skylda. Men det er åpenbart at mer dritt skjer når alkoholen bryter ned egne grenser og respekten for andres. Å ha vært full er aldri noen unnskyldning. Det er likevel ofte en forklaring. Det vil være klokt om hele det politiske Norge nå tar en diskusjon om alkoholens rolle og om dens betydning i saker om seksuell trakassering. Hvis man ser at sammenhengen er tydelig, er det faktisk mulig å se for seg full skjenkestopp. Det er gjennomført i Sverige.
LO i Sverige bestemte i høst at det skal være alkoholforbud på alle arrangementer i deres regi. Det er et svært drastisk tiltak som gjelder internt i egne, lukkede arrangementer eller når organisasjonen er eksternt vertskap. At LO i Norge skulle gjøre noe tilsvarende, ble avvist overfor Dagsavisen i fjor høst av første nestleder Peggy Følsvik. Utviklingen i sakskomplekset siden, bør bety at LO holder døra på gløtt for å vurdere en ny skjenkepolitikk i egne rekker. Flere bør våge å være festbremser.