Jeg er 44 år. Det er ikke noen alder. Men det er gammelt nok til at når du kjenner en akutt smerte i brystet, så tenker du med en gang hjertet. Så det gjorde jeg, da det plutselig strammet seg til i brystet da jeg satt som vanlig foran PC-en på jobb onsdag denne uka. Jeg kjente strålinger opp i underkjeven og følte at jeg pustet dårlig. Jeg googlet. Håpet å utelukke. Men det ble hjerteinfarkt.
Ikke prøv å komme deg til lege for egen maskin! var rådet fra internett. Jeg tok ikke det rådet. I stedet tredde jeg på meg ytterjakken og spaserte de ti minuttene det tar å komme seg til legevakten nederst på Grünerløkka. Jeg gikk sakte, for sikkerhets skyld.
På veien kjente jeg at jeg ble kvalm. Nå var jeg sikker på at dette var alvorlig. Og så har jeg jo vært på legevakten før, jeg har sittet der i timevis noen ganger, og engstet meg for at jeg kom til å få beskjed om å sitte ned og vente nå også. Dette kunne ikke vente!
Fremme i resepsjonen viser det seg at frykten er ubegrunnet. Ikke for infarktet, men for at jeg skulle måtte vente. Registreringen skjer rekordraskt, og jeg blir fulgt rett bort til en sykepleier. Hun bruker et halvt minutt, så følger hun meg inn på et undersøkelsesrom. To nye sykepleiere kobler meg opp til EKG-apparat, jeg får blodfortynnende. Legen kommer inn og leser kartet, prater, beroliger. Han bestemmer at jeg skal legges til observasjon og få en seng i femte. Ny sykepleier, flere runder med pulsmåling og blodtrykk. Jeg får mat. Enda en blodprøve.
Etter tre timer er det klart at hjertet sannsynligvis er bra. Jeg er lettet. Men en av blodprøvene viser en forhøyet verdi, så jeg sendes med drosje opp til Lovisenberg sykehus for å bli sjekket for blodpropp i lungen. Nå er jeg ganske redd igjen.
På sykehuset er det på med pasientskjorte med jenteknepping. Jeg er ikke høy i hatten. Her er det ny EKG, nye blodprøver og tester og målinger. To nye sykepleier. Akkurat like rolige og hyggelige og effektive som de på legevakta. Det går et par timer.
Så kommer legen inn til meg. Hun er ung, kanskje 35. Hun smiler. «Du fikk deg en skikkelig skrekk i dag!» fastslår hun. Ja, svarer jeg. Jeg kjenner jo fortsatt på den skrekken. Hun stiller noen flere kontrollspørsmål, og jeg merker at det bygger seg opp til at hun skal si at det ikke feiler meg noe. At jeg har brukt masse helseressurser, et titall leger og sykepleiere, på ingenting. Skattebetalernes penger. Mens andre må vente. Dårlig samvittighet. Hun leser tankene mine. «Det var veldig bra at du kontaktet helsevesenet, så vi fikk undersøkt deg», sier hun. «Dette kunne vært alvorlig. Du gjorde det helt riktige», sier hun.
Puh!
Så: «Du kan få lov til å dra hjem, nå. Vi har utelukket alt som kan være farlig. Du er frisk».
Nå merker jeg at jeg nesten begynner å grine. Jeg er lettet. Selvsagt. Men jeg er også fryktelig takknemlig for at jeg bor i et land hvor vi har et offentlig helsevesen som kan ta så godt vare på deg. Selv når det eneste som egentlig feiler deg er at du er redd.