Likevel ønsker han å ”gjøre denne naturen mer tilgjengelig for flest mulig av oss.” Ekebergskogen tilbyr i dag naturopplevelser som ikke fins i en vanlig park i Oslo: Den sentrale delen av planområdet, hvor alle de største inngrepene er foreslått, sammenfaller med grensene for en svært vital bøksangerbiotop. Fuglen er fåtallig, er ganske kresen på lokaliteter og fins bare i SørNorge. Den spesielle sangen er et nydelig innslag i det rikt sammensatte fuglekoret i Ekebergskogen. Gjøken, årets fugl i 2007, er etterhvert blitt sjelden i lavlandet, men synger også her. Blant alle ringduene, kan du høre lyden av ett enkelt skogduepar. Det er også få lokaliteter der Oslofolk opplever grønnspett, men på Ekeberg roper den fra toppen av gamle trær. Turgåere møter også ekorn og rådyr og kråkenes skrik varsler om hauk på jakt. Er det disse naturopplevelsene som bør gjøres mer tilgjengelig, eller er det slik at østkantfolk og andre må nøye seg med det som er igjen etter at skulpturparken er bygget ?
Sæther reduserer skogen til et ”sammenvokst skogsholt” som det er ”krampaktig” å ville verne og ser dermed bort fra at skogen betyr mye for mange idag. Det vitner også om manglende naturforståelse. Samtidig skriver han at ”mange naturvernere tviholder på det eksklusive”. Det er intet eksklusivt over naturvernerne i denne saken. Ingen er imot vedlikehold av turveiene for å bli kvitt hull og steiner, slik Sæther skriver. Skiltene bør også repareres, slik at folk igjen kan se hva veiene heter. Naturvernforbundet er tilhenger av at Oslo gjenopptar vedlikehold av slike grøntområder med nye benker på oppholdsplassene og frisering av løv på etablerte utsiktspunkter . Et begrenset tilbud om skulptur og kafé ved villaene i Kongsveien kan sågar gå an, men er ingen kampsak for oss, i en by med mange kaféer og mye tilbud. Grøntområder og naturverdier derimot forsvinner i stort tempo.
Tivolipreget turistattraksjon med souvenirkiosker, effektlys og en strøm av gondoler i stedet for den gamle skogens rike liv, er et stort tap for Oslo. Ikke minst for folkehelsa. Skogen gir trim, men også terapi. Å gi en av Oslos rikeste individer stor makt over felleseid skog, uten hensyn til alle dem som får sitt turområde invadert i stedet for reparert, minsker ikke klasseforskjellene, slik Sæther synes å mene. Avmakt er heller ikke helsefremmende.
I tillegg til den svært helsebringende gleden det er å ha lett tilgang til sterke naturopplevelser i nærmiljøet, bør Oslo ta vare på sitt artsmangfold. Området er viktig for hele bynaturen. Dessuten er skogen viktig for læring. Store deler av Norges befolkning vokser opp i Oslo. Det er derfor viktig å ta vare på arter her. Forståelse for og ønske om å ta vare på natur krever et forhold til den. Det er helt feil prioritering og utrolig lite framtidsrettet å lage skulpturpark av dette området.