Populist, ja visst: Leder for Front National i Frankrike, Marine Le Pen, snakker om et snevert definert fellesskap når hun forsvarer «folket», skriver Minda Holm. FOTO: PASCAL POCHARD-CASABIANCA/NTB SCANPIX

Populist, ja visst: Leder for Front National i Frankrike, Marine Le Pen, snakker om et snevert definert fellesskap når hun forsvarer «folket», skriver Minda Holm. FOTO: PASCAL POCHARD-CASABIANCA/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

06-02-2018

Frykten for populismen

Det snakkes mye og negativt om populistenes fremmarsj i Europa. Men det er ofte uklart hva som menes med populisme.

d

Storbritannias utmeldelse av EU og Trumps valgseier blir ofte trukket fram som høydepunkter i populismens seneste fremmarsj i Vesten. I forbindelse med Marine Le Pens kandidatur i Frankrike, det nasjonalkonservative AfDs valgseier i Tyskland og bevegelser i Nederland, Østerrike, Skandinavia og Sentral- og Øst-Europa snakkes det om en «populistisk vind» i Europa. Mens populisme har vært assosiert med venstresiden i Latin-Amerika, blir det i Europa knyttet til den mer nasjonalistiske og innvandringskritiske høyresiden. Populisme, nasjonalisme og proteksjonisme har i senere tid blitt synonymer.

I norsk kontekst har populisme blitt et politisk skjellsord, brukt for å delegitimere motstandere. Daværende utenriksminister Børge Brende mente populisme i Europa måtte bekjempes. Ap-leder Jonas Gahr Støre har flere ganger uttrykt bekymring for høyrepopulismen til Frp, som Frp ikke vedkjenner seg. Den borgerlige siden kritiserer derimot «agrarpopulismen» til Sp og venstrepopulismen til Ap, SV og Rødt. I norsk sammenheng er populisme utelukkende noe de andre er. Populismens motstandere blir selv lett sugd inn i retorikken om et atskilt «oss» mot «dem».

Det pågår en viktig akademisk debatt om hva som egentlig ligger i begrepet. Kjernedefinisjonen er at det er bevegelser som spiller på en opposisjon mellom «folket» og en korrupt «elite», der målet er å gi makt tilbake til førstnevnte. I dagens europeiske populistiske bevegelser er eliten som regel den urbane, liberale, høyt utdannede kosmopolitten. Hvem «folket» utgjør er mer omstridt: fra «folk flest» forstått ut ifra et klasse- eller borgerperspektiv, til et snevrere etnisk fellesskap. Hovedpoenget er at mange folk føler en enorm avstand til makthaverne og deres verden, noe disse politikerne spiller på.

De som betegnes som populister i dag forenes først og fremst av hva de er imot, heller enn hva de er for. Den britiske politiske teoretikeren Margaret Canovan påpekte i 1999 at populistiske bevegelser er i dobbel opposisjon: imot de dominerende maktstrukturene, og imot dominerende ideer og verdier. Motstanderen er dermed gjerne en relativt abstrakt størrelse, som de globale finansinstitusjonene og ansiktsløse motstandere, som teknokrater og liberale eliter.

I kontrast er populistiske bevegelser gjerne personifisert i en sterk og karismatisk leder. De er nærmest dømt til å mislikes av makthaverne, gitt at de i natur er systemkritiske. Fordi de gjerne etterstreber en mer direkte og lettfattelig retorikk, blir de lett avfeid som enkle. Hvis de kommer til makten, som Syriza i Hellas, blir de derimot ofte kooptert av de samme maktstrukturene som de ønsket å bekjempe. Nasjonalt byråkrati med vante mønstre og globalisering med fraskrivelse av nasjonal selvråderett er vanskelig å snu seg vekk fra når man besitter statsmakten. Likevel er anti-institusjonalismen et fellestrekk hos europeiske populister.

Børge Brende pekte i fjor på nasjonalisme, populisme og proteksjonisme som en «giftig cocktail» som Europa står overfor. Dette er en vanlig sammenblanding i europeisk kontekst, og er nok en viktig grunn til at populisme i dag brukes som et skjellsord. I amerikansk kontekst, hvor antielitistiske verdier står sterkere i den politiske diskursen, har begrepet populisme vært mindre betent.

Samtidig viste den siste eurokrisen hvordan venstrepopulister som Syriza kunne få like hard medfart av europeiske ledere som høyrepopulister. Syrizas skepsis mot det bestående – særlig de sentrale internasjonale og europeiske finansinstitusjonene – vakte opprør på tvers av regjeringer i EU. Syrizas forsøk på å sette seg imot kuttpolitikken fra EU viste også hvor håpløst vanskelig det er å skulle bryte med de overnasjonale makthaverne. Det samme viser nå Brexit.

Den primære fienden for dagens populister er neoliberal politikk, inkludert verdiene om åpne grenser. Det som forener høyre- og venstrepopulister i Europa og USA er da også en motstand mot de store globale finansinstitusjonenes innskrenking av nasjonal suverenitet. Suverenitet er et kjernebegrep for dagens populister. De politiske populistiske prosjektene er antihegemoniske, og fremstiller seg selv som mer demokratiske enn det bestående. Gitt at så mye av dagens politikk er koblet til internasjonale institusjoner, er det ofte uklart hvilke alternativer eksempelvis høyrepopulister ser for seg.

Finanskrisen fra 2007 demonstrerte hvor sentralt økonomi er som mobiliseringsgrunnlag for populistiske bevegelser. For ytre høyre skaper økonomiske kriser både indre og ytre fiender – innvandrere, og den neoliberale elite. I et studie av valgresultater ved over 800 valg i perioden 1870–2014 i 20 såkalte avanserte økonomier, inkludert Norge, fant økonomer ved tyske CEsifo i München at ytre Høyres stemmeandel økte med 30 prosent etter finanskriser.

Populisme-begrepet bør likevel ikke dekke for bredt. Den greske populisme-forskeren Yannis Stavrakakis har argumentert godt for hvorfor nasjonalisme og populisme bør holdes mer atskilt i våre beskrivelser. Selv om partier som franske Front National snakker til forsvar for «folket», er det implisitt et snevrere definert fellesskap det refereres til. Nasjonalismen, ikke populismen, er partiets viktigste kjennetegn. Stavrakakis og andre forskere tar derfor til orde for å snakke om populisme som strategi, heller enn som en beskrivelse av en gruppe eller bestemt ideologi. Andre snakker om grader av populisme.

Dersom populisme forstås som en strategi eller endog som en spesifikk form for retorisk grep, blir det enklere å forholde seg til hva som egentlig er innholdet i politikken som presenteres. Uansett er det klokt ikke å redusere det til et skjellsord.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!