Gjennom diktaturene på 60-, 70- og 80-tallet bidro den militære kontrollen med politikk sterkt til undertrykking og brutalitet. «Milico» (militær) ble et skjellsord, og fokuset på 90-tallet var å sikre sivil kontroll med de væpnede styrkene, og å forbeholde politikken demokratiske, sivile institusjoner. I dag fremstår de militære i flere land som en modererende kraft på konfrontasjonskåte politikere. Snarere er det paramilitære grupperinger som sprer frykt, og hindrer utviklingen av mer rettighetsbaserte og åpne samfunn.
Paramilitære kommer i mange ulike varianter, men har militær organisasjonsform, taktikk, trening og våpenbruk, uten å være en del av de offisielle væpnede styrkene. I Latin-Amerika har de historisk vært etablert for å beskytte interessene til jordeiere eller store selskaper. I dag har de økonomisk støtte både fra lovlig og ulovlig business, og de har ofte våpen og personell fra politi eller militære.
Et eksempel er Brasil, der den politiske absurditeten har nådd nye høyder denne uka. Da regjeringen til Jair Bolsonaro ble presentert i januar i år, vakte den sterke militære tilstedeværelsen, ledet av visepresident og general Hamilton Mourão, stor bekymring. Men regjeringen huser også en nyliberal og en ideologisk høyreekstrem gruppe, og konflikter mellom disse tre fraksjonene er stadig tydeligere.
Den ideologiske ledestjernen for den høyreekstreme grupperingen (som inkluderer blant annet utdannings- og utenriksministeren) er astrologen Olavo de Carvalho, av mange kalt Brasils Steve Bannon. Fra sitt tilholdssted på en ranch i Virginia i USA sprer han teorier om alt fra at jorda er flat til at menneskeskapte klimaendringer er en marxistisk konspirasjonsteori. Omtrent samtidig med at Bolsonaro ga ham Brasils utenrikstjenestes høyeste utmerkelse (Grão-Cruz do Rio Branco) publiserte Carvalho videoer med direkte angrep på visepresident Mourão for blant annet å ha vært en landsforræder. Mourão har unnlatt å legge seg på Carvalhos nivå, men har vært kritisk til flere av de ekstremt aggressive utfallene til Bolsonaro, og begynner å fremstå som voksenfiguren i regjeringen. Det betyr ikke at bekymringene blant forkjempere for miljø, menneskerettigheter, seksuelle og etniske minoriteters rettigheter er blitt mindre. Snarere har paramilitære grupper, ofte med tidligere politi og militære i rekkene, som lenge har terrorisert nabolag, fått nytt spillerom med ultrakonservative våpenforherligere og menneskerettighetsbekjempere i regjeringen.
Det samme ser ut til å være tendensen i Colombia. Som i Brasil er paramilitære grupperinger på ingen måte noe nytt. Paramilitære var blant de verste voldsutøverne under den 50 år lange borgerkrigen, også etter at den større sammenslutningen AUC ble demobilisert i 2006.
Mens colombianske militære har vært gjennom en fredsprosess, har FARC-geriljaens demobilisering og myndighetenes manglende fokus på implementering av fredsavtalen, gitt rom for en ny fremvekst av paramilitære grupper. Forrige lørdag ble et møte mellom noen av de fremste afrocolombianske lederne, deriblant Goldman miljø-prisvinner Francia Márquez, angrepet av en gruppe væpnede menn. Møtedeltakerne overlevde kuleregnet, men to livvakter ble drept. Det er ikke er klart hvem som sto bak angrepet, men de afrocolombianske lederne har fått jevnlige trusler etter å ha protestert mot blant annet miljøkonsekvenser av sukkerplantasjer og ulovlig gruvedrift. Det er også kommet flere bevis på at paramilitære grupper er tilbake i området hvor møtet ble holdt.
Lørdagens angrep er ikke enestående i sitt slag. I løpet av det siste året er 162 sosiale ledere drept; siden fredsavtalens undertegnelse er tallet 430. Oftest har ofrene fått tilsvarende trusler som Márquz og kollegene, og overgriperne er vanligvis «uidentifiserte grupper av væpnede menn».
Lignende dynamikk ser vi i blant annet i Nicaragua, Honduras, Guatemala og Mexico. I Venezuela er også frykten for en paramilitarisering av konflikten overveldende, men dynamikken noe annen. Her har staten dannet sivile militser og de såkalte colectivos – forsvarsgrupper for revolusjonen. I en situasjon der staten mister kontroll, har colectivos begynt å operere nærmest som paramilitære styrker: med våpen fra myndighetene og penger fra ulike former for korrupsjon, pengeutpressing og ulovlig virksomhet. I mange nabolag er det colectivos, snarere enn militære styrker, som sprer frykt og terror.
Selv om paramilitariseringen har ulike uttrykk i de forskjellige landene, innebærer den alltid en desentralisering av kontroll med voldsbruk, med eksplisitt eller stilltiende aksept fra øverste politiske myndigheter. Paramilitarisering er et uttrykk for en grunnleggende forakt for loven, institusjoner og menneskerettigheter, men er også et resultat av fragmentering av staten, og allerede svake institusjoner. Derfor kan de paramilitære bli mye vanskeligere å underlegge demokratisk kontroll enn de militære styrkene.