Vi hører historiene om eldre som hygger seg på sykehjem med allsang og besøkshunder. Kanskje er det et koselig innslag mot slutten av en nyhetssending. Så hører vi også historiene om eldre som blir underernærte fordi det går opptil 17 timer mellom middag og frokost. Og vi hører om eldre som medisineres langt mer enn nødvendig. Sist var det NRK-saken om 92 år gamle Torbjørg Pedersen som fikk uforsvarlige mengder med psykosemedisinen Haldol etter at hun angivelig skal ha skapt «uro» på avdelingen. Det er klart vi reagerer.
«I dag har vi en situasjon der det er opp til hver enkelt kommunepolitiker å avgjøre om Fru Hansen skal få en sykehjemsplass», sa Siv Jensen til VG før valget i 2013. Eldreomsorgen i Norge varierer i kvalitet. Det er nettopp det Frp har påpekt i en årrekke som opposisjonsparti, og som de lovet å endre så snart de fikk regjeringsmakt. Nå har det gått fem år.
Til tross for at Frp har fått Norges første eldreminister, som nettopp har lagt fram en eldrereform, er det ikke hovedsakelig med dette Frp har markert seg innen eldreomsorg den siste tiden. Det er lite Åse Michaelsen, men mye Sylvi Listhaug, Aina Stenersen og Carl I. Hagen. De snakker om skam. Om galskap.
Listhaugs Facebook-post om St. Halvardshjemmet har vi allerede behandlet på lederplass i denne avisen. Hvordan det er mulig å spre et inntrykk av at det er de rødgrønne i Oslo som har kastet ut beboere til fordel for romfolk, er en gåte. Men det er Listhaugs farlige magi. Den gjør så sterkt inntrykk at vi fort glemmer Aina Stenersen i Oslo Frp. Hun har akkurat som Listhaug, skapt et inntrykk av at Frp ikke har hatt noe med politikken som ligger til grunn for at man ønsker sykehjem med bad på rommet. Det er dette kravet som gjør at St. Halvardshjemmet og Frognerhjemmet er blant flere sykehjem som ikke fornyer kontrakten med Oslo kommune. I tilfellet med St. Halvardshjemmet er poenget med at det nå huser soveplasser for romfolk, som har blitt det salgbare for pressen. For Frognerhjemmets del var det det faktum at en av beboerne som måtte flytte fra sykehjemmet uten bad på rommene, og uten sprinkelanlegg, var Ingrid Espelid Hovig. Norges matmor, som Stenersen så riktig har kalt henne.
Frp er flinke til å kommunisere en historiefortelling der opposisjonspartienes politikk er fienden, og eldre er ofrene. Det skal de ha. Men det er en grunn til at Frp-ere føler behov for å vri på sannheten, og rett og slett spre løgner om eldreomsorgen. For det er viktig for dem å beholde en oppfatning blant velgerne om at de tar feltet på alvor, selv om de får til lite i regjering.
«Det får koste hva det vil», sa Siv Jensen i tidligere nevnte intervju, da hun i god ytre-høyre-ånd satt sykehjem opp mot asylmottak, eldre opp mot innvandrere, og lovet at det skulle bli like enkelt å få sykehjemsplass som mottaksplass. Drømmen var en statlig finansiert eldreomsorg. Det fikk ikke Frp gjennomslag for. Det ble et prøveprosjekt med et knippe kommuner. Frp-general, Carl I. Hagen, kalte forsøksordningen «håpløs» allerede før den kom i gang.
I 2009 utfordret Siv Jensen Jens Stoltenberg til å utnevne en egen eldreminister. Så viktig var dette for Frp at det skulle ta mer enn fire år i regjering før de gjorde det samme selv. Nå er det Åse Michaelsen (Frp) som kunne legge fram eldrereformen «Leve hele livet» i vår. I reformen er det ingen større strukturelle endringer, bortsett fra at Michaelsen er veldig opptatt av at hvert sykehjem må ha eget kjøkken. Hovedtanken i «Leve hele livet» er at kommunene skal kunne se gode eksempler fra andre kommuner som lykkes, og så søke om midler til å kopiere oppskriften. For de eldre utenfor sykehjemmene er det bedre mestring som er viktig for regjeringen. Spørsmålet er om de ikke skulle tatt seg råd til å finansiere en oppbemanning av hjemmetjenesten når en idé er at Fru Hansen skal bli flinkere til å ta på strømpene sine selv. I en arbeidsdag med allerede svært begrenset tid til hver bruker, tar det atskillig mer tid å legge til rette for Fru Hansens mestring, enn å ta strømpene på for henne. Men som Michaelsen selv har sagt: Hun mener god eldreomsorg handler om mer enn penger og personell.
Å gjøre eldreomsorg til kampsak er noe flere ytre høyre-partier også utenfor Norges grenser har gjort i lang tid. Kombinasjonen streng innvandringspolitikk og styrking av eldreomsorgen later til å falle i smak hos velgerne deres. Problemene oppstår når løfter må innfris, og lysten til å åpne lommeboka er liten.
«Jeg har ikke samvittighet til å sitte og se på at eldre landet rundt ikke får vaske seg, gå på do eller spise når de trenger det,» sa Siv Jensen i 2013. Da har hun nok dårlig samvittighet nå, fem år etter de fagre løftene. Enkelte i partiet er bare veldig flinke til å rette søkelyset vekk fra hvor lite Frp har bedret forholdene for de eldre.