Å tro at dette skjer på grunnlag av «fritt valg» er en misforståelse. Siden Bjerckes oppfatning later til å være temmelig fastlåst på dette punktet, vil jeg forsøke å opplyse ham ved å bruke en forklaring fra et annet område. Med Bjerckes premisser som utgangspunkt kan vi si at vi har fritt bilvalg i Norge. Men de fleste rasjonelle kjøpere vil i tillegg til å vurdere bilene, også ha tykkelsen på egen lommebok i tankene, før de kjøper. Elevene står overfor den samme type valg, bare med den forskjell at det ikke er tykkelsen på lommeboka som avgjør, men hvilke karakterer de har, som avgjør.
De fleste rasjonelle bilkjøpere ser på biler de har mulighet til å anskaffe, det samme gjelder for elever: de søker på skoler de har en rimelig sjanse til å komme inn på. Dette er grunnen til at mange elever kommer inn på de skolene de «velger». Både bilkjøperen og eleven hadde sannsynligvis valgt annerledes dersom de hadde kunnet velge fritt i den egentlige betydningen av ordet «fritt».
Selv om elevene søker, så er det som reelt finner sted en sortering. Grovt sagt havner de mest skoleflinke elevene på noen skoler, de ikke fullt så flinke på andre, mens de med de dårligste karakterene havner sammen på andre skoler. Dette påvirker selvsagt læringsmiljøet ved den enkelte skole. At en slik sortering faktisk skjer, er udiskutabel, det viser tallene.
Å kalle denne sorteringen for fritt skolevalg ville fått George Orwell til å nikke anerkjennende; hans «kamerat Napoleon» i Animal Farm kunne ikke gjort det bedre – og også «Storebror» i 1884, ville kommet med rosende merknader.