Det koker i franske forsteder. Nok en gang. I en uke har landet vært preget av daglige protester mot politivold. Fire politimenn er satt under etterforskning. På et sykehus i en forstad utenfor Paris ligger en 22 år ung mann. Han ble brakt til sykehus for snart to uker siden. Da ble han operert for omfattende skader etter å ha blitt stanset i en id-kontroll. Vitnesbyrdet fra 22-åringen, kjent under fornavnet Théo, er rystende. Han forteller om grov mishandling. Om hvordan han ble slått i hodet og sprayet med tåregass i ansiktet. Om hvordan en av betjentene skal ha ført en politikølle opp i endetarmen hans. Om verbal vold. Betjentene selv nekter for anklagene. Politiet hevder det var et «uhell». Men en dommer har åpnet etterforskning av de fire, som alle er suspendert. En av dem er siktet for brutal voldtekt. Og på sykehuset ligger altså en ung fotballspiller og ungdomsarbeider. Med skader som gjør at legene mener han vil være ute av stand til å jobbe de neste tre månedene.
I prinsippet kan alle bli bedt om å vise id i Frankrike. Og i prinsippet er det en enkel operasjon å bla opp et id-kort. Men dette er i prinsippet. Al Jazeera refererte for en tid siden, i en artikkel om Black Lives Matter i Frankrike, en rapport som konkluderte med at en person med afrikansk eller karibisk bakgrunn hadde seks ganger større sjanse for å bli stanset av fransk politi enn en hvit person. For de med arabisk bakgrunn var sannsynligheten åtte ganger høyere. En studie fra den franske ombudsmannen bekrefter bilde. Et lignende bilde tegnes også i en rapport ført i pennene av Human Rights Watch fra 2012, der de rapporte omfattende misbruk av disse kontrollene. Rapporten viste hvordan unge ned i 14-årsalderen ble utsatt for stadige id-kontroller, ofte fulgt av fysiske eller verbale overgrep. De viste også hvordan unge med afrikansk eller arabisk bakgrunn, i fattige forsteder, var spesielt utsatt, og hvordan deres gransking tydet på at politiet brukte utseende, inkludert etnisk bakgrunn, som grunnlag for hvem de stanset, uavhengige av mistanke om kriminelle handlinger. Ungdom de intervjuet fortalte at de så disse id-kontrollene som uttrykk for den diskrimineringen og eksluderingen de utsettes for i det franske samfunnet. Det er et så altfor velkjent bilde.
Fra sykesengen, med president Francois Hollande ved sin side, oppfordret Théo før helgen folk til å holde seg i ro og stå samlet. Men det fortsatte gjennom helgen. I forstaden Bobigny sto nedbrente bilvrak tilbake søndag morgen, etter nye voldelige sammenstøt mellom ungdom og politi, i forlengelsen av en fredelig protest der over 2000 personer deltok. Det er dessverre ikke overraskende. For dette handler ikke bare om en enkelt sak, men et voldsomt sinne i forsteder preget av sosial nød og en dyp mistillit til politiet. Og det er altså ikke første gang hendelser som dette utløser protester mot politivold. Det er bare noen måneder siden forrige gang, da 24 år gamle Adama Traore døde i politiets varetekt. Frankrike husker også fortsatt de tre dramatiske ukene høsten 2005, da franske forsteder eksploderte i ungdommelig opprør, vold og sinne. Den gangen startet det med tre gutter på vei hjem fra fotballøkka. To av dem døde da de, med politiet i hælene, rømte inn i en transformatorstasjon. I Clichy-sous-Bois ble politiet anklaget for å ha jaget guttene i døden. Protestene spredte seg raskt til hele landet. Godt hjulpet av Nicolas Sarkozy, og hans nedlatende kommentarer om hvordan han skulle renske forstedene med høytrykkspyler. Da røyken fra utbrente bilvrak hadde lagt seg og status skulle gjøres opp, satt landet tilbake med 10.000 nedbrente biler og infrastruktur til en verdi av 250 millioner kroner som var brent og ødelagt.
Sammenstøt mellom ungdom og politi er med andre ord ikke noe nytt i Frankrike. Det har vært en del av fransk virkelighet helt siden åttitallet. Rapporten fra Human Rights Watch viste at sinne over politiovergrep, inkluderte hardhendte id-kontroller, spilte en rolle i 2005, slik de også ligger under en ulmende konflikt mellom politi og unge, og hvordan gjentatte, og ofte voldelige, kontroller ikke bare er ulovlige, men også bidrar til å forsterke mistilliten.
Men dette handler ikke bare om vold og mistillit mellom ungdom og politi. Høsten 2005 ble et monument over tiår med neglisjering, marginalisering og politisk falitt. Et monument over en politikerklasse som har lukket øynene for forholdene i franske forsteder preget av skyhøy arbeidsløshet, elendige boforhold og sosial nød. Aulnay-sous-Bois, der Théo ble stanset av de fire politimennene, er en av forstedene preget av opptøyer i 2005. Det er en av de forstedene der det i tiårene etter krigen ble reist drabantbyer med subsidierte boliger, for å møte boligmangel. Det var til slike steder mange av arbeidsinnvandrerne som ble hentet inn fra tidligere franske kolonier som billig arbeidskraft for å bygge landet under den økonomiske ekspansjonen, skulle lage seg nye liv. Da den store avindustrialiseringen startet, og massearbeidsløsheten slo inn, ble de sviktet. Overlatt til seg selv. I fattigdom. Som del av en neglisjert arbeiderklasse i et Frankrike med enorme klasseforskjeller. Boligene forfalt. Barna deres ble overrepresenterte på arbeidsløshetsstaistikken. Men i motsetning til foreldrene var mange av dem født i Frankrike. De vokste opp med en annen forventning, en forventning om å bli behandlet som andre barn av republikken. En forventning som frontkolliderte med den virkeligheten som møtte dem på abeidsmarkedet. På boligmarkedet. Og i møte med politiet. I en republikk som sviktet sine egne idealer om frihet, likhet og brorskap.
Nå har franske politikere våknet opp til slike protester gang etter gang. De utløser stadig løfter om arbeidsplasser og bedre boforhold, eller å få bukt med det sosiale gapet, slik Hollande ga løfter om senest i 2015. Det som er tatt av grep har stort sett vært symbolsk. De grunnleggende problemene fortsetter. Og mye tyder på at det ikke blir bedre. Da stutus ble gjort opp i 2005 var konklusjonen at arbeidsløsheten fortsatt er dobbelt så høy i disse områdene enn på landsbasis, fattigdommen er tre ganger høyere. Det er en oppskrift på sosiale problemer. Og uttrykk for et svik som resirkuleres fra en politisk generasjon til den neste.